Lina var mye hos besteforeldrene da hun var liten, og ingen i den øvrige familien hennes forstod hva som skjedde med henne der.

Etter at hun ble voksen fikk hun mann, barn og jobb som sykepleier. Etter at småbarnslivet er over, merker hun at hverdagene er tyngre. Det blir vanskeligere å sove, kroppen vekker henne med hjertebank. Hun opplever sterk angst av små ting. Hun går til legen og får en sykmelding på grunn av stress.

Bak i hodet har hun alltid visst at det hun opplevde som barn, ikke var greit. Bestefaren er død, og det er ingen å anmelde, men hun tar kontakt med Nok.-senter for å høre hva de tenker om det. Senteret ligger i nabokommunen, men hun får en god prat med en veileder på telefon. Etter en ukes tid får hun komme og prate med en henne på senteret.

Veilederen har møtt saker som Lina sin før. Hun forteller om flere som fungerer godt i mange år etter overgrepet, som har gode liv. Plutselig kan allikevel kroppen senke forsvaret, og reaksjonen komme.

På senteret får hun hjelp til å ta kontakt med en behandler for den sterke angsten og hun får samtidig støtte av veilederen til å forstå historien og hvordan den har påvirket henne. Hun fikk hjelp til å forstå sammenhengen mellom det hun opplevde og hvordan hun har det nå, og hun fikk veiledning til å endre hvordan hun handlet i vanskelige situasjoner.

Lina forteller at senteret har vært helt avgjørende for hvordan hun har det i dag.