Risikofaktorer og barrierer for hjelp

Flere som har flyktet til Norge kommer fra land hvor overgrep har blitt brukt i krigføring^[1]. Fluktruter og flyktningeleirer er også kjente risikosoner for overgrep[2]. Overgrepsutsatte som har kommet til Norge som flyktninger kan ha komplekse og sammensatte tilleggstraumer knyttet til krig, forfølgelse eller flukt.

For noen vil traumebearbeidelse kreve en høy grad av psykososial oppfølging og kanskje profesjonell traumebehandling. Å bo på asylmottak og vente på oppholdstillatelse, er i tillegg svært stressende og psykisk krevende for mange. Sentrene kan bistå med å redusere stress ved blant annet å hjelpe til med systemforståelse og lose brukere videre i systemet.

Å komme til et nytt land med en fremmed kultur, samfunnssystem og språk kan være overveldende uavhengig av om man har innvandret på grunn av krig eller arbeid. Mange kan kjenne på følelsen av å miste sin identitet og ha utfordringer med å finne sin plass. Dette kan være med på å forsterke traumer knyttet til overgrep.

 

 

Ofre for menneskehandel har ofte utenlandsk statsborgerskap og befinner seg i en særlig sårbar situasjon som gjør det vanskelig å oppsøke hjelp.

Misbruk av voksnes sårbare situasjon ved å bruke vold eller trusler er forbudt. Straffeloven mot menneskehandel gjelder dersom det er snakk om å tvinge, utnytte eller forlede noen til prostitusjon, arbeid, krigstjeneste i utlandet eller fjerning av organer[3].

Enslige asylsøkere er særlig sårbare for å bli fanget opp av kriminelle nettverk på veien til og gjennom Europa[4]. Barn kan rekrutteres allerede i hjemlandet av lokale og internasjonale nettverk for tvangsarbeid, vinningskriminalitet og seksuell utnytting. Eksempelvis mistenkes det at mange enslige mindreårige asylsøkere er involvert i salg og bytte av seksuelle tjenester og utsettes for seksuell utnyttelse[5].

Asylsøkere, flyktninger og personer som kommer på familiegjenforening kan være særlig sårbare for overgrep også etter ankomst til Norge. Overgripere kan bevisst utnytte den enkeltes økonomiske situasjon, bostedssituasjon, manglende nettverk, manglende kunnskap om rettigheter og system, eller generell utrygghet i møte med et nytt samfunn.

Eksempelvis viser en rapport om menn utsatt for vold i nære relasjoner at mangel på oppholdsstatus og frykt for å bli kastet ut gjør det lett for voldsutøver å true seg til sex eller ha kontroll på den utsatte[6]. Personer som kommer til Norge på familiegjenforening får ikke selvstendig oppholdstillatelse før etter tre år og kan dermed være sårbare for overgrep fra partner eller annen familie.

Loven sier likevel at dersom du har en familieinnvandringstillatelse og har blitt utsatt for vold kan du søke om en selvstendig oppholdstillatelse[7].

 

 

Ekteskap mellom etnisk norske menn og utenlandske kvinner har økt de siste ti årene[8]. Felles for de fleste kvinnene som kommer til Norge gjennom transnasjonale ekteskap er at de kommer med håp om en bedre tilværelse for seg og familien i hjemlandet[9]. Dette kan gjøre de særlig utsatt for overgrep da geografisk avstand og kulturforskjeller kan føre til at kvinnene går inn i ekteskap på falske premisser.

Den geografiske avstanden til familien gjør det vanskelig for familien å ha nær kontakt og kunne beskytte eller hjelpe kvinnene. I tilfeller der kvinnen har inngått ekteskapet mot familiens vilje vil det dessuten være minimal hjelp å forvente fra familien ved vold og overgrep. Uten støtte fra familien blir kvinnene dermed i enda større grad avhengige av ektemannens hjelp i møte med offentlige instanser og livet i et nytt land.

 

 

Tvangsekteskap er situasjoner der familien planlegger og/eller gjennomfører ekteskap mot den unges vilje[10].

Både gutter og jenter kan utsettes for tvangsekteskap, men jenter anses å være særlig sårbare. Det henger sammen med at jenters oppførsel i mange kulturer ofte knyttes til seksuell ærbarhet og dermed også familiens ære. Tvangsekteskap kan for eksempel handle om å bevare en families ære[11].

Tvangsekteskap kan også være økonomisk motivert og være en måte å få tilgang til eiendom, penger eller andre goder.

Personer som utsettes for tvangsekteskap er særlig sårbare for tvungen eller ufrivillig seksuell aktivitet i ekteskap, fordi det som regel er en forventning om at ekteskapet fullbyrdes ved at ektefellene har samleie^[12]. Tvangsekteskap kan dermed føre til voldtekt. I tillegg tvinges ofte den utsatte til å bli i ekteskapet mot sin vilje[13].

 

 

Overgrep kan få andre dimensjoner når de skjer i tilknytning til religiøse miljøer, og elementer som åndelighet og sjelesorg veves inn i de[14].

I tillegg til innvirkning på sosiale nettverk kan overgrepet påvirke den utsattes åndelige liv og virkelighetsforståelse, så som selvforståelsen i forholdet til Gud[15].

[1]Redd Barna 2015, Trane 2011.

[2]Regan m.fl. 2012, Lidèn og Salvesen 2016.

[3]Politiet 2019.

[4]Lidén og Salvesen 2016, Tyldum m.fl. 2015.

[5]ProSentret 2017, Reform og FMSO 2017.

[6]Lien m.fl. 2017.

[7]UDI 2019.

[8]Skogøy 2008.

[9]Skogøy 2008.

[10]Skogøy 2008.

[11]Bufdir 2017.

[12]Redd Barna 2015, Regan m.fl. 2012, Bufdir 2017.

[13]Bufdir 2017.

[14]Kleiven 2004.

[15]Kleiven 2004.

Personer som har innvandret til Norge eller har vokst opp i et lite miljø, kan ha lav kjennskap til relevante hjelpetilbud[1]. Begrenset systemkunnskap gjør hjelpesøking vanskeligere, spesielt med tanke på at ansvarsforhandling og samhandling mellom ulike instanser ikke alltid fungerer som det skal. Slik kan brukere med lavere systemkunnskap falle mellom to stoler og ikke få hjelpen de har behov for^[2].

Manglende kjennskap til enkelttilbud, slik som sentrene, handler ikke nødvendigvis om brukernes generelle systemkunnskap. Det kan også være et resultat av (ubevisst) ekskluderende praksis hos hjelpetilbudet. Eksempelvis finnes mye informasjonsmateriell og nettsider kun på norsk og dette reduserer tilgjengeligheten for minoritetsspråklige utsatte^[3].

 

Eksempel på tiltak:

Tydeliggjøre at tilbudet er for alle. Sentrenes nettsider og øvrig informasjonsmateriell kan inneholde en mangfoldserklæring som presiserer at tilbudet er for alle, og at sentrene jobber for likestilling og mot diskriminering. Det bør presiseres at bruk av lavterskeltilbudet ikke krever at brukeren har rett til helsetjenester i Norge.

Manglende systemkunnskap kan samvirke med frykt for diskriminering eller frykt for fravær av kultursensitivitet, og skape lav tillit til hjelpeapparatet.

Flerkulturelle brukeres forestillinger om hjelpetilbudet kan være preget av erfaringer fra andre land, hvor tilbudet er organisert annerledes, eller fra tidligere møter med det offentlige hjelpeapparatet i Norge. Her bør det nevnes at frykt for det norske barnevernet er utbredt i mange minoritetsmiljøer og kan utgjøre en stor barriere for å oppsøke hjelp^[4].

En strategi for å bygge tillit, er å starte hjelpesamtalen med å eksplisitt tematisere brukerens tidligere erfaringer og forventninger^[5]. Sentrene sin status som et selvhjelpstilbud organisert utenfor det offentlige kan gi et godt utgangspunkt i møte med brukere som har dårlige erfaringer med det offentlige hjelpeapparatet.

Prinsippet om gjensidig presentasjon, forklart i kapitlet om kultursensitivitet, vil kunne hjelpe brukeren å bygge en korrekt forståelse av senterets hjelpetilbud. I denne prosessen er det viktig å også være tydelig på meldeplikt og andre unntak fra taushetsplikten. I tillegg kan det være behov for å bruke lengre tid på å bygge relasjon og tillit før man nærmer seg vanskelige og sensitive spørsmål.

 

Eksempel på tiltak:

Deltakelse på arrangement. Sentrene kan delta på aktuelle seminarer og temakvelder for flerkulturelle, og be om å få gi kort informasjon om sentertilbudet.

 

I noen flerkulturelle miljøer kan det være tradisjon for å håndtere problemer innenfor miljøet eller familien. Å søke hjelp utenfor miljøet kan da oppfattes som et svik og et uttrykk for manglende tillit til eget miljø^[6].

Videre er det slik at ulike kulturer har ulike tradisjoner for psykisk helsehjelp. Dette kan innebære at ikke alle brukere eller deres pårørende umiddelbart ser betydningen av psykologisk oppfølging etter overgrep^[7].Utdanningsnivå, klassebakgrunn og religiøs praksis vil også kunne påvirke dette.

Kultur kan påvirke i hvor stor grad man tenker at problemer løses ved å snakke om det, samt i hvilken grad man læres opp til å holde følelser og problemer for seg selv^[8]. Det kan derfor ta tid før brukeren åpner seg og forteller om hendelsene. I noen tilfeller vil åpenhet være en umulighet. Noen kan ha behov for at man gradvis tilnærmer seg problemstillinger rundt seksuelle overgrep.

I tillegg til ulike perspektiver på psykisk helse og på nyttigheten av å snakke om vanskelige opplevelser, kan brukermedvirkning eller selvhjelpsprinsippet være et fremmed konsept for noen flerkulturelle brukere^[9]. Det er derfor viktig å gi en tydelig beskrivelse av egen rolle og innholdet i tilbudet ved sentrene, som nevnt i kapittelet om kultursensitivitet.

Samtidig er det verdt å merke seg at mange av prinsippene som ligger til grunn for selvhjelp også kan resonere med ulike kulturelle verdier.

 

Eksempel på tiltak:

Lav terskel for bruk av tolk. Sentrene bør bruke tolk ved behov, ha klare retningslinjer for bruk av tolk og alltid bruke kvalifisert tolk. Se egen ressurs om dette.

 

 

En nasjonale undersøkelsen om voldtekt fra 2014 fant at ikke-vestlige overgrepsutsatte rapporterte om signifikant mer skyld og skam enn vestlige^[10]. At ikke-vestlige utsatte kan kjenne på en forsterket følelse av skam og skyld, ble bekreftet i oppfølgende intervjuer med hjelpeapparatet^[11]. En tendens til forsterket skam blant utsatte har også blitt påpekt i samiske miljøer^[12]og i små religiøse miljøer^[13].

Det kan være mange og sammensatte årsaker til dette. Forskning har vist at gruppetilhørighet kan påvirke ens psykologiske respons på å bli utsatt for overgrep, og at ideer om skyld og skam formes av sosiokulturelle normer^[14].

I hvilken grad et miljø preges av (generelle) tabuer rundt kropp og seksualitet, manglende kunnskap om overgrep, eller ideer om kollektiv ære kan påvirke graden av skyld og skam den utsatte føler. Flere har også påpekt at religiøse forhold, slik som troen på en allmektig og allvitende Gud, kan forsterke skamfølelse - Gud vet og har tillatt^[15].

Skam knyttet til det å være minoritet, i form av for eksempel internalisert rasisme, kan også forsterke skammen den utsatte kjenner rundt overgrepserfaringen^[16].

 

Eksempel på tiltak:

Nye informasjonsbrosjyrer. FMSO og sentrene bør sammen produsere små brosjyrer om sentertilbudet på ulike språk. Disse brosjyrene kan distribueres via helsestasjoner og brukes i utadrettet virksomhet direkte mot flerkulturelle miljøer.

 

 

Noen kulturelle eller religiøse holdninger til kropp og seksualitet kan høyne terskelen for å fortelle om overgrep, ved å påføre den utsatte skam eller gjøre det vanskeligere å søke støtte fra eget miljø. Eksempler på slike holdninger er pietistiske syn på seksualitet og sterk vektlegging av jomfrudommens betydning.

I et religiøst miljø hvor mange seksuelle handlinger, for eksempel all frivillig sex utenfor ekteskap, blir forstått som synd, kan det skapes et utydelig skille mellom seksuelle overgrep og frivillig, «syndig» sex^[17]. Skyld og ansvar for overgrepet kan bli delt mellom overgriper og utsatt, ettersom de begge har begått en synd, ut fra miljøets forståelse av seksualitet. Iblant vil overgriperen bevisst utnytte disse holdningene ved å presentere overgrepet som utroskap, slik at skylden deles med den utsatte^[18].

Slike forståelser av synd og seksualitet vil gjøre det vanskelig for den utsatte å få gjort sin opplevelse gyldig, både ovenfor seg selv og i møte med andre i miljøet. Den utsatte kan i tillegg frykte at det å avdekke synden vil føre til egen eller overgripers fortapelse^[19].

I noen religiøse og kulturelle miljøer ilegges jomfrudommen stor betydning, og knyttes til både individuell og kollektiv ære, spesielt for jenter. Tap av den såkalte jomfruhinnen, altså skjedekransen, kan forsterke traumet hos overgrepsutsatte jenter^[20]. I tillegg kan det påvirke graden av støtte man som utsatt får fra eget nettverk og familie, fordi den utsattes ære også er familien og miljøets ære. I enkelte familier kan forestillinger om ære og dydighet stå så sentralt, at det er behov for å sette inn sikkerhetstiltak ovenfor den overgrepsutsatte^[21].

 

Eksempel tiltak:

Jevnlig refleksjon og diskusjon. Kultursensitiv kommunikasjon og møte med flerkulturelle brukere bør jevnlig tas opp som et tema i veiledning og ansattmøter. Ledelse og ansatte bør reflektere over og diskutere praksis, samt målsettinger for et likeverdig tilbud.

 

Vanskeligheter med å fortelle om overgrep, trenger ikke å handle om holdninger til seksualitet. Det kan vel så gjerne handle om kunnskapshull. Mangelfull kunnskap om seksualitet og overgrep er et generelt problem i befolkningen, men aspekter som innvandrerbakgrunn eller tilknytning til et lukket miljø kan begrense tilgangen til relevant informasjon.

Enslige mindreårige asylsøkere er for eksempel sårbare for seksuell utnyttelse fordi de på gruppenivå har lav kunnskap om egen kropp, seksualitet og sex^[22]. Mange har manglet tilgang på seksualitetsundervisning på grunn av migrasjon og flukt, eller på grunn av ulike forhold i opprinnelseslandet. Dette kan også gjelde for voksne innvandrere.

Lovverk rundt overgrep kan være veldig forskjellige fra land til land, og brukere med innvandrerbakgrunn kan derfor kan ha ulike forståelser av hva som kvalifiserer til et overgrep. En måte å møte dette på er å ha en rettighetsorientert tilnærming til seksuelle overgrep, og styrke den enkeltes oppfatning av sine rettigheter.

Videre kan lukkede (religiøse) miljøer være preget av mangel på språk og kunnskap knyttet til seksualitet og kroppslig autonomi og integritet^[23]. Barn kan holdes hjemme fra seksualitetsundervisning eller oppfordres til å ikke følge med mens denne foregår.

Samtidig fant en nyere undersøkelse om befolkningens kunnskap om vold, at personer med innvandrerbakgrunn i større grad betegnet scenarioer om overgrep og seksuell trakassering som vold, enn hva personer uten innvandrerbakgrunn gjorde[24].

 

Eksempel på tiltak:

Kompetanseheving av spesialiserte tiltak. Sentrene kan samarbeide med tjenestetilbud som jobber direkte med målgruppen, slik som asylmottak og integreringstiltak. Sentrene kan bidra til å heve disse tjenestenes kompetanse om seksuelle overgrep, og samtidig dra veksel på disse tjenestenes kulturkompetanse.

 

 

Forestillinger om kjønn og seksualitet er gjerne også knyttet opp til etnisitet og kultur. Dette kan påvirke hjelpernes forventninger til brukeren, og den utsattes reaksjoner på overgrepet.

Intervjuer med hjelpere antyder at det er en utbredt forestilling i hjelpeapparatet om at flerkulturelle barn, og da særlig jenter, er mer beskyttet og derfor mindre utsatt for overgrep^[25]. Slike forventninger høyner terskelen for å spørre om overgrep eller ta den utsattes indirekte fortellinger på alvor. Fordommer om at flerkulturelle menn og gutter er seksuelt pågående, kan bidra til både å normalisere grenseoverskridende atferd og usynliggjøre overgrepsutsatte menn^[26].

Forventninger til kjønn kan også påvirke brukerens bearbeidelsesprosess. Brukeren kan oppleve at egen kjønnsrolle er koblet til etnisk tilhørighet og identitetsfølelse^[27]. Om kvinnerollen i en kultur er knyttet til utholdenhet og til å verne om slekt og familie, vil det å fortelle om overgrep kunne bli både et svik mot slekt, og egen identitet som kvinne^[28].

Om en utsatt mann opplever at overgrepet skader egen mannlighet, kan det indirekte også bli en trussel mot hans etniske tilhørighet: «Om dette skjedde er jeg ingen ordentlig samisk mann».^[29]

 

Eksempel på tiltak:

Kultursensitivitet og normkritikk. Ansatte bør kurses i kultursensitiv kommunikasjon og i normkritikk. Sentrene bør vektlegge kultursensitiv kommunikasjon i møte med alle brukere.

 

 

Personer som har innvandret har gjerne noe mindre nettverk i Norge enn hva resten av befolkningen har, og er mer plaget av ensomhet^[30]. Dette kan påvirke relasjoner i familien og hvordan man håndterer kriser og utfordringer^[31]. Å oppleve overgrep kan bli en enda større belastning fordi man mangler tilgang til sosial støtte eller ens typiske mestringsstrategier. I tillegg kan konsekvensene av å fortelle om overgrep innenfor eget nettverk bli store, fordi man står i fare for å svekke nettverket ytterligere^[32].

Videre er det en rekke aspekter ved minoritetsmiljøer  som kan gjøre det vanskelig å fortelle om overgrep og skape utfordringer etter avdekking. Minoritetsmiljøer kjennetegnes gjerne av tette bånd og sammensatte relasjoner. Miljøet er ikke bare knyttet til sosialt samvær, men kanskje også til jobb og økonomisk støtte, opprettholdelse av kulturell egenart og språk, og religiøs praksis. Å fortelle om overgrep innad i miljøet kan dermed ha konsekvenser for nærmest alle aspekter av tilværelsen, inkludert opprettholdelse av egen kulturell identitet.

Selv om man blir trodd og mottar støtte fra sine nærmeste, kan det å fortelle føre til splittelser i miljøet og ødelegge viktige relasjoner^[33]. Det kan også innebære å frata overgriper plass i fellesskapet - og med det overgripers mulighet til nettverk, kulturell tilhørighet, religiøs frelse og liknende. Å fortelle om overgrep kan i verste konsekvens bli et nytt traume, i stedet for et ledd i bearbeidelse av overgrepstraumet. Det vil derfor være viktig å undersøke brukerens livsbetingelser og gjøre en sikkerhetsvurdering av grad av åpenhet. At vi som hjelpere heier på åpenhet kan i noen tilfeller føre til at brukeren settes i en enda vanskeligere eller alvorligere situasjon.

I tillegg til å frykte splittelser og konflikt i miljøet, kan utsatte med flerkulturell bakgrunn også være redd for at overgrepet skal bli allmenn kunnskap i miljøet^[34]. På små steder eller i små miljøer, er det vanskelig å skjule en anmeldelse eller bruk av hjelpetilbud. Tanken på belastningen ved at alle vil få vite om overgrepet, kan hindre utsatte fra å oppsøke hjelp eller fortelle noen i det hele tatt.

Utsatte kan også være redd for å skade miljøet utad, ved å fortelle om overgrepet. Overgrepssaker i samiske samfunn og minoritetsmiljøer kan føre til store medieoppslag og økt offentlig inngripen i et miljø hvor mange allerede har lav tillit til myndigheter og hjelpeapparat^[35]. Et dårlig rykte for en menighet kan hindre rekruttering og dermed andres mulighet for frelse^[36].

 

Eksempel på tiltak:

Konsultasjon med miljøer. I utvikling av tilbud bør sentrene konsultere med flerkulturelle organisasjoner. Større sentre kan vurdere å etablere et fast råd for likeverdig tilbud, hvor flerkulturelle organisasjoner er representert.

[1]Bufdir 2018a.

[2]Holthe m. fl. 2016, Redd Barna 2015.

[3]Holthe m.fl. 2016.

[4]Bredal 2009, Fjelltun 2016, MiRA 2015.

[5]Sommerfeldt m.fl. 2014, Trane 2011.

[6]Gerhardsen 2010a, Norbakken 2012.

[7]Holthe m.fl. 2017.

[8]Gerhardsen 2017, Redd Barna 2015.

[9]Sommerfeldt m.fl. 2014, Trane 2011.

[10]Holthe m.fl. 2016

[11]Holthe m.fl. 2016

[12]Øverli m.fl. 2017

[13]Norbakken 2011.

[14]Holthe m.fl. 2016.

[15]Norbakken 2011, Gerhardsen 2017.

[16]Øverli m.fl. 2017.

[17]Norbakken 2011.

[18]Kleiven 2004.

[19]Norbakken 2011.

[20]Redd Barna 2015.

[21]Redd Barna 2015.

[22]ProSentret 2017.

[23]Kleiven 2004.

[24]Bufdir 2018a.

[25]Redd Barna 2015.

[26]Reform og FMSO 2017.

[27]Gerhardsen 2017.

[28]Gerhardsen 2017.

[29]Gerhardsen 2017.

[30]Vrålstad og Wiggen 2017.

[31]Redd Barna 2015.

[32]Redd Barna 2015.

[33]Holthe m. fl. 2017, Gerhardsen 2017, Kleiven 2004.

[34]Redd Barna 2015, Gerhardsen 2017.

[35]Gerhardsen 2017, Holthe m. fl. 2017, Love m.fl. 2017.

[36]Gerhardsen 2017.

Kulturelle og religiøse spørsmål kan ha stor betydning for forståelsen av overgrepet og i oppfølgingen^[1]. Forskning viser at mange overgrepsutsatte med flerkulturell bakgrunn skulle ønske at hjelperne forstod deres kulturelle, religiøse, etniske kontekst^[2]og de kulturelle dimensjonene i deres opplevelser^[3].

Erfaringer fra samisk helsevesen tyder på at noen unnlater å oppsøke det norske hjelpeapparatet med problemstillinger knyttet til psykisk helse, fordi man frykter at hjelperne mangler både en kultursensitiv tilnærming og faktisk kunnskap om samisk kultur^[4].

Denne bekymringen for manglende kultursensitivitet og -kompetanse deles av mange hjelpere. Både ansatte ved sentrene og ansatte i andre deler av hjelpeapparatet, har i studier gitt utrykk for at de savner kulturkompetanse og er usikre på hvordan de kan nærme seg flerkulturelle brukere på en god måte^[5].

Hjelperes usikkerhet og frykt for å krenke kan videre føre til at overgrep ikke avdekkes, fordi hjelperne ikke spør eller griper inn^[6]. I tillegg går man glipp av muligheten til å bruke kultur som en ressurs i bearbeiding av overgrepet.

 

Eksempel på tiltak:

Interne fagansvarlige. De større sentrene bør vurdere å gi en eller to ansatte et særskilt faglig ansvar for tilpasset tilbud til flerkulturelle brukere. Mindre sentre kan vurdere å gi en ansatt faglig ansvar for likeverdig tilbud generelt.

 

 

I intervjuer med overgrepsutsatte med etnisk minoritetsbakgrunn, blir rasisme og diskriminering trukket fram som et hinder for å søke hjelp^[7]. Mange har selv opplevd rasisme eller etnisk og religiøs diskriminering i møte med hjelpeapparat eller i samfunnet for øvrig[8]. Andre kjenner til at slik diskriminering forekommer, og har derfor høy terskel for å oppsøke hjelp.

Selvopplevd diskriminering kan ha negativ innvirkning på psykisk helse, noe som i seg selv gjør hjelpesøking vanskeligere^[9]. Personer fra minoritetsgrupper kan erfare et fenomen kalt minoritetsstress, der opplevelse av fordommer og stigmatisering basert på gruppetilhørighet fører til høyt stressnivå over tid og påfølgende helseplager. Minoritetstress kan skje også som følge av indirekte diskriminering, slik som negativ medieomtale av en minoritetsgruppe.

Frykten for rasisme og diskriminering kan være direkte knyttet til overgrepsopplevelsen. Overgrepet kan ha vært rasistisk motivert eller knyttet til utnyttelse av migrantstatus. I slike tilfeller er det viktig at den utsatte slipper å bruke tid og krefter på å forklare eller overbevise hjelperen om sammenhengen mellom overgrepet og egen etnisitet eller status.

Når overgriper også er fra en minoritet, kan den utsatte være redd for at det å fortelle om overgrepet vil bidra til å «mate» rasisme og fordommer^[10]. Dette kan heve terskelen for å rapportere eller oppsøke hjelp.

 

Eksempel på tiltak:

Forebygge rasisme og diskriminering. Sentrene bør inkludere arbeidet mot diskriminering i sine «husregler», inkludert diskriminering mellom brukere i forbindelse med grupper eller bruk av sosiale tilbud.

Om brukeren har begrensete norskkunnskaper, vil dette gjøre det vanskeligere å på egen hånd tilegne seg informasjon om sentertilbudet. Det kan også høyne terskelen for å oppsøke tilbudet, enten av praktiske hensyn eller på grunn av psykiske belastninger knyttet til det å skulle forklare seg på tvers av språk.

Begrensete norskkunnskaper er en utfordring for den individuelle bruker, men også et spørsmål om tilrettelegging. Den offentlige utredningen om tolking i offentlig sektor konkluderte med at det er et underforbruk av tolk i offentlige tjenester^[11]. Manglende bruk av tolk og bruk av ufaglærte tolker fører til dårligere hjelpetilbud for minoritetsspråklige brukere.

 

Eksempel på tiltak:

Informasjon på flere språk. Informasjonsmateriell og nettsider bør inneholde informasjon på flere språk, for å øke tilgjengeligheten.

 

Det kan være vesentlige kulturforskjeller i kommunikasjon. Dette handler om mer enn språkforskjeller, det handler om hvordan ting snakkes om og tolkes.

Ikke-konfronterende kommunikasjon, med hinting og unngåelse av direkte spørsmål, er vanlig i mange kulturer. Det er for eksempel relativt utbredt i samisk kultur^[12]. Videre kan taushet være et tegn på uenighet og motstand, i stedet for samtykke eller forståelse^[13].

Det kan også være kulturelle forskjeller i hva som kan snakkes om. Ulike kulturer kan ha varierende grad av tabu knyttet til temaer som kropp og seksualitet, og varierende grad av tillatelse til å snakke om problemer og vonde opplevelser. Det å prate om vanskeligheter kan da både være uvant for brukeren, og et normbrudd^[14].

Kulturforskjeller i kommunikasjon kan føre til misforståelser i hjelpesamtalen, samt gjøre det vanskelig å bygge tilliten som trengs. For noen brukere kan slike kulturforskjeller gi motforestillinger mot å oppsøke hjelpetilbudet til å begynne med, fordi man ikke ser nytten eller ikke tror at hjelperen vil klare å yte nødvendig støtte.

Samtidig som hjelpere bør være sensitive til mulige forskjeller i kommunikasjon, er det viktig å ikke overdrive forskjellene. Et nyere studie av hjelpetilbudet til samiske volds- og overgrepsutsatte, stiller spørsmål ved om for stor vektlegging av det særegne i samers kommunikasjonsmåter kan føre til at samer opplever å bli møtt med mindre forståelse fra hjelpeapparatet^[15].

 

Eksempel på tiltak:

Kulturspesifikk kompetanse. Der sentrene jevnlig kommer i kontakt med brukere fra en spesifikk minoritetsgruppe, eller ønsker å bygge nettverk med et spesielt miljø, bør de vurdere kompetansehevende tiltak om denne minoritetsgruppen.

I intervjuer med overgrepsutsatte med flerkulturell bakgrunn kommer det fram at noen ønsker seg et større etnisk mangfold i hjelpeapparatet^[16]. Mange ønsker også å kunne velge kjønn på hjelper og tolk.

Dette betyr ikke at brukeren nødvendigvis ønsker seg en hjelper av samme kjønn eller med samme etniske bakgrunn. Noen brukere vil også kunne oppleve det som utrygt om hjelperen har samme minoritetstilhørighet som en selv^[17].

Mangfold blant ansatte har imidlertid en symbolsk effekt: det kan signalisere inkludering og fellesskap, og senke brukeres frykt for å møte diskriminering og fordommer ved hjelpetilbudet.

 

Eksempel på tiltak:

Mangfoldig arbeidsplass. Sentrene bør jobbe for mangfold i sammensetningen av ansatte, på tvers av kjønn, etnisitet og funksjonsevne. Ved nye ansettelser, bør dette være et av momentene som vektlegges.

 

[1]Redd Barna 2015.

[2]Regan m.fl. 2012.

[3]Love m.fl. 2017.

[4]Dunfjell og Møllersen 2010.

[5]Smette m.fl. 2017, Holthe m.fl. 2016 og Redd Barna 2015

[6]Øverli m.fl. 2017, NIM 2018.

[7]Regan m.fl. 2012, Love m.fl. 2017.

[8]Vrålstad og Wiggen 2017, Hansen 2012, Eggebø m. fl. 2018.

[9]Love m.fl. 2017, Hansen 2012.

[10]Eggebø m.fl. 2018.

[11]NOU 2014: 8.

[12]Gerhardsen 2010a og 2010b, Øverli m. fl. 2017.

[13]Gerhardsen 2010b.

[14]Gerhardsen 2010a.

[15]Øverli m. fl. 2017.

[16]Regan m. fl. 2012.

[17]Regan m.fl. 2012, Gerhardsen 2010b.