Til foreldre til barn som har opplevd overgrep
Når det avdekkes at barn har vært utsatt for seksuelle overgrep, kommer ofte familien i en krise. Foreldre skal håndtere egne følelser og samtidig hjelpe barnet med sine følelser, i en krevende og for mange uvirkelig situasjon.
Vanlige reaksjoner hos foreldre kan være:
Sinne - foreldre kan kjenne på mye sinne og hevntanker
Sorg - en dyp sorg som påvirker hverdagen
Sjokk - en klarer ikke å ta inn over seg det som har skjedd
Uvirkelighet - det er for vanskelig til å kunne fatte det
Bagatellisering - normalisering av hendelsene som vanlige barndomsopplevelser, eller at de selv har opplevd noe lignende. De kan slite med å tro at overgriper har vært i stand til å gjøre dette, særlig dersom det er et familiemedlem
Tomhet - sliter med å finne mening
Utbrenthet - stenger seg inne, orker ingenting, isolerer seg
Utrygghet - hvem kan jeg stole på
Redsel og frykt - redsel for barnet. Hvordan vil det gå med det fremover
Krise - foreldre kan også oppleves som ustabile. Når en er i sjokk kan det være vanskelig å ta inn informasjon, ting må gjerne gjentas flere ganger.
Selvanklager - skylder på seg selv for at de ikke har klart å beskytte barnet sitt. De kan tenke at de burde ha sett noe, eller burde ha forstått. Dette er helt vanlig å tenke i ettertid. Men det er ingen som går rundt å forventer at noe slikt skal skje.
Hva trenger barn og unge av de voksne?
Traumebevisst omsorg er en tilnærming og ikke minst en holdning i møte med barn og unge som har opplevd seksuelle overgrep.
Denne måten å tenke på har fokus på barnets smerteuttrykk, og ikke så mye på atferden som barnet viser. Fokuset er å få tak i følelsen som ligger bak atferden, og det er den følelsen vi skal møte barnet på.
Jeg forstår at du ble lei deg og redd nå. Dette skal vi finne ut av, jeg skal hjelpe deg med dette.
Jeg skjønner at du ble sint eller lei deg nå, og det kan du ha god grunn til.