Barrierer for hjelp
Det er mange samfunnsmessige og individuelle forhold som kan påvirke hvordan overgrep oppleves for personer med funksjonsnedsettelse. Disse faktorene kan både bidra til økt sårbarhet for overgrep og skape hindre for å oppsøke - og få - hjelp.
Å kjenne på skam og skyld er en vanlig reaksjon hos mennesker som har vært utsatt for overgrep. For personer med nedsatt funksjonsevne kan fordommer og myter rundt funksjonsnedsettelse og seksualitet, eller mangelfull kunnskap om egen kropp og overgrep, lede til forsterket skam og skyldfølelse.
Enkelte opplever også skam knyttet til egen funksjonsnedsettelse og velger derfor å skjule eller fornekte denne i noen eller mange situasjoner. Dette kan være med på å forhindre at man søker hjelp, fordi man ikke får tilrettelegging eller kanskje ikke klarer å nyttiggjøre seg av tilbudet.
Noen personer med funksjonsnedsettelse trenger hjelp fra andre i hverdagen. Avhengighetsforhold er en risikofaktor for overgrep.
Personer med funksjonsnedsettelse kan bli utsatt for overgrep i forbindelse med en hjelpesituasjon, som (institusjonelle) overgrep fra ansatte i pleie- og omsorgssektoren eller overgrep fra andre brukere av tjenestetilbudet eller i botilbud. De kan også være ekstra sårbare for overgrep fra sine nærmeste, fordi noen har behov for mye praktisk hjelp og støtte fra partner, foresatte eller annen familie.
Gjennomgang av forskningslitteratur viser i tillegg at hovedvekten av vold, krenkelser og seksuelle overgrep mot kvinner med funksjonsnedsettelser blir begått av personer som kvinnene har et nært forhold til eller står i et avhengighetsforhold til. En norsk undersøkelse blant personer med nedsatt syn, fant at seksuelle overgrep mot denne gruppen i barndommen hovedsakelig ble begått av bekjente og familie eller slektninger.
I disse situasjonene kan det være vanskelig å fortelle om overgrepet, fordi det å varsle kan bety at man mister nødvendig hjelp eller blir utsatt for represalier fra en overgriper man ikke kommer seg unna.
I tillegg kan uklare grensedragninger mellom profesjonelle og private settinger og relasjoner, gjøre det vanskeligere for personer med funksjonsnedsettelse, som er avhengig av hjelp, å identifisere vold og overgrep. Dette gjelder spesielt overgrep knyttet til funksjonsnedsettelsen. Om du for eksempel er avhengig av hjelp til intimstell, kan det være vanskelig å bedømme hvor grensene går mellom en akseptabel berøring og en uønsket seksuell berøring fra hjelperen.
Slike vansker med å gjenkjenne og benevne overgrep gjelder også omgivelsene. Ansatte i hjelpeapparatet kan mangle kunnskap om funksjonsspesifikk vold og derfor ikke fange opp overgrep begått av kollegaer eller andre hjelpere.
Rutiner og retningslinjer for forebygging og håndtering av vold og overgrep i det kommunale tjenestesystemet bør inkludere bevisstgjøring av hvilken maktposisjon ansatte har ovenfor personer de skal yte tjenester til.
Helhetlig seksualitetsundervisning og informasjon knyttet til overgrep er viktig for å forebygge overgrep. Et trygt selvbilde og kunnskap om kropp og rettigheter er viktige beskyttelsesfaktorer for barn og voksne både med og uten funksjonsnedsettelser.
Personer med funksjonsnedsettelse opplever dårligere tilgang til informasjon og undervisning om seksualitet og grenser. Det finnes blant annet lite tilpasset informasjon om seksualitet knyttet til funksjonsnedsettelse.
Noen unge med funksjonsnedsettelse opplever at seksualitet er et ikke-tema i møte med helsepersonell og at de møter avvisning og lite forståelse for eget informasjonsbehov når de selv tar opp temaet.
Personer med nedsatt funksjonsevne og nettverket rundt må få tilpasset informasjon om seksualitet, grenser og overgrep.
Mangelfull undervisning og informasjon kan medføre at noen ikke kjenner til sine rettigheter, eller har manglende trening i å sette grenser for egen kropp. Men det er også flere forhold som kan bidra til å vanskeliggjøre dette.
For det første, har noen mennesker med funksjonsnedsettelse opplevd at grenser for egen kropp har blitt krenket gjentatte ganger i forbindelse med pleie- og omsorgssituasjoner. Dette kan føre til en forskjøvet intimgrense, som gjør det vanskeligere å sette grenser for egen kropp også i andre sammenhenger.
Noen personer med funksjonsnedsettelse, og da kanskje særlig barn og unge, kan kjenne på et behov for å føle seg normal og gjøre som «alle andre». Dette kan gjøre det vanskelig å sette grenser og dermed mer sårbar for press og manipulasjon.
Kognitive nedsettelser kan også påvirke forutsetningene for å sette grenser. Dette handler ikke bare om utviklingsnivå og forståelsesevne, men livsbetingelser og lært atferd. I forskning trekkes det fram at noen personer med utviklingshemming blir oppdratt til å følge instrukser og akseptere overstyring fra andre, da særlig tillitspersoner og hjelpere.
Personer med andre former for funksjonsnedsettelse kan også oppleve krav om å «oppføre seg», med lite rom for å gi uttrykk for negative følelser. Dette kan gjøre det vanskeligere å sette eller markere grenser for seg selv. Dette forsterkes av at mange barn, unge og voksne med funksjonsnedsettelser har fått mangelfull undervisning og informasjon om kropp og seksualitet.
Kroppsskade motivert av den utsattes nedsatte funksjonsevne, regnes som hatkriminalitet. At en overgriper bevisst velger ut sitt «offer» på grunn av vedkommendes funksjonsnedsettelse og/eller bevisst utnytter en persons funksjonshemming, kan skape ekstra traumer for den utsatte.
Noen funksjonshemminger er dessuten mer utsatt for bevisst utnyttelse enn andre. Flere forskningsbidrag viser at personer med nedsatt syn eller nedsatt hørsel er særlig utsatt for overgrep, da svekket syn og/eller hørsel kan være en ekstra sårbarhetsfaktor i en overgrepssituasjon. Forskning viser også at personer med moderat utviklingshemming er i en større risikofare for overgrep enn personer med sterkere grad av utviklingshemming. Noen personer med kroniske sykdommer er også ekstra utsatt for overgrep under anfall, da de ikke er i stand til å forsvare seg.
Parforhold hvor den ene eller begge har utviklingshemming er også i større risiko for å bli asymmetriske, noe som kan gjøre det lettere for den «sterkeste» parten å legge premissene for forholdets seksuelle samvær.
Fordommer og myter om funksjonsnedsettelser, kan gjøre personer med funksjonsnedsettelse sårbare for overgrep på flere måter. Antakelser om at personer med funksjonsnedsettelse er aseksuelle eller ikke har seksualitet på lik linje med andre, kan påvirke hva slags informasjon som blir gitt av helsepersonell og hjelpere.
Undervurdering av modenhet- og utviklingsnivå, lite kunnskap om kronisk sykdom og fysiske funksjonsnedsettelser, og forventninger til seksuell orientering er eksempler på fordommer som kan resultere i at personer med funksjonsnedsettelse ikke får kunnskapen de trenger om kropp, grenser og seksualitet.
Fordommer knyttet til funksjonsnedsettelse kan også føre til at overgrep ikke blir fanget opp eller at de blir bagatellisert av omgivelsene. Dette ser ut til å særlig gjelde vold og overgrep mellom personer med funksjonsnedsettelser: denne volden kan av hjelpere bli sett som normalatferd eller det antas at det har lite alvor for den utsatte.
Slike fordommer kan også bli internalisert av personer med funksjonsnedsettelse, og for noen føre til lavere selvtillit. I en norsk studie blant kvinner med funksjonsnedsettelse, oppga 35% av de voldsutsatte kvinnene at overgrepene ikke hadde noen konsekvenser for dem. Dette kan tyde på at overgrep og krenkelser har blitt normalisert for den utsatte, på grunn av manglende støtte fra omgivelsene.
Fordommer rundt funksjonsnedsettelse påvirker også samfunnets holdninger til hjelpere. En risikofaktor for overgrep er at omsorgsgivere for personer med funksjonsnedsettelse gjerne blir sett på som selvoppfordrende og gode, og at nære personer aldri ville skade noen med funksjonsnedsettelse.
Flere rapporter peker på at hjelpeapparatet knyttet til vold og overgrep, ofte har lite kunnskap om funksjonsnedsettelse, og spesielt psykisk utviklingshemming.
Samtidig har de øvrige delene av hjelpeapparatet ofte lite kunnskap om overgrep og seksualitet. Dette gjelder også tjenesteapparatet rettet mot personer med funksjonsnedsettelse, hvor det gjerne er høy utskiftning av ansatte og lite opplæring.
Overgrepsutsatte med en funksjonsnedsettelse faller dermed lett mellom to stoler. Blant annet ser man at tegn på utsatthet hos brukere, i form av atferdsendringer og liknende, blir lest som normaloppførsel i stedet for et mulig varsel.
I en spørreundersøkelse gjennomført i norske kommuner i 2013 kom det fram at nesten ingen av kommunene hadde tilbudt opplæring til ansatte i hvordan man kan avdekke vold eller overgrep mot personer med nedsatt funksjonsevne. Det var også svært få kommuner som hadde etablert rutiner for å avdekke vold eller overgrep overfor funksjonshemmede fra tjenesteutøvere.
Det er flere utfordringer knyttet til rettssikkerheten for utsatte personer med funksjonsnedsettelse, som gruppe. For det første utgjør mangler i universell utforming og tilrettelegging et hinder for kontakt med og bruk av politi, rettsvesen og øvrige hjelpeapparat, for mange utsatte.
Videre er noen grupper av personer med funksjonsnedsettelser i større grad avhengige av at andre avdekker overgrepet. For andelen av menneskene med psykisk utviklingshemming som har problemer med verbal kommunikasjon, vil rapportering av overgrep ofte basere seg på̊ andres oppfatninger om hva som har skjedd og være avhengig av at noen får kjennskap til overgrepet.
Når botilbud og andre institusjoner mangler kunnskap og rutiner for rapportering av overgrep, får ansatte stor tolkningsmakt. Dette kan føre til at overgrep ikke blir rapportert eller at de blir «omgjort» til avvik snarere enn et seksuallovbrudd. Manglende kunnskap og rutiner i hjelpeapparatet kan også føre til et dårligere hjelpetilbud etter avdekking.
Manglende universell utforming av hjelpetilbud, inkludert universell utforming av digitale tjenester og informasjon, er for mange overgrepsutsatte en barriere for å oppsøke hjelp.
En gjennomgang fra 2014 av tjenestetilbudet til voldsuttsatte personer med funksjonsnedsettelse, fant at universell utforming av informasjon til utsatte var mangelfull eller ikke-eksisterende. I utformingen og tilrettelegging av hjelpetilbudet forøvrig, var det også store mangler.
Utydelig kommunikasjon rundt hvordan hjelpetilbudet er utformet og hvorvidt tilbudet kan tilrettelegge for brukere, kan være et hinder i seg selv. Blant annet fortelles det om utsatte med nedsatt syn, som har latt være å oppsøke overgrepsmottak, fordi de har vært redde for at det sto et stort skilt over inngangspartiet.
Opplevd diskriminering kan ha negativ innvirkning på psykisk helse, noe som i seg selv gjør hjelpesøking vanskeligere. Personer fra minoritetsgrupper kan erfare et fenomen kalt minoritetsstress, der opplevelse av fordommer og stigmatisering basert på gruppetilhørighet fører til høyt stressnivå over tid og påfølgende helseplager.
Minoritetstress kan skje også som følge av indirekte diskriminering, slik som negativ omtale av andre personer med funksjonsnedsettelse. Noen personer med funksjonsnedsettelse kan oppleve utmattelse på grunn av sin fysiske og psykiske helsetilstand, og/eller på grunn av manglende tilrettelegging og andre funksjonshemmende forhold. Om mange ting i hverdagen krever energi, slik som stadig kamp for tilrettelegging, kan bearbeiding av overgrep bli et «overskuddsproblem».
Miljøer og organisasjoner for personer med funksjonsnedsettelse, i likhet med andre minoritetsmiljøer, kjennetegnes av tette bånd og sammensatte relasjoner. I tillegg til nettverk og vennskap, kan slike miljøer være en kilde til trygghet, praktisk hjelp, kultur, jobb og tillitsverv.
Å fortelle om overgrep innad i miljøet kan derfor bli vanskelig. Den utsatte kan være redd for sanksjoner og utestengning, for splittelser innad i miljøet eller for å skade miljøet utad. Som i andre små miljøer, kan overgrep være knyttet til maktstrukturer der personer med sterkere posisjon utnytter de med svakere posisjon.
