Psykisk utviklingshemming

Utviklingshemming er en samlebetegnelse for «en rekke ulike diagnoser og tilstander som er knyttet til kognitive, språklige og sosiale vansker¹». Begrepet kommer fra den medisinske terminologien «psykisk utviklingshemming» og faller innunder de mer overordnede begrepene funksjonshemming og funksjonsnedsettelse².

Felles for personer med utviklingshemming er at de har reduserte forutsetninger for å tilegne seg kunnskap og erfaring om sosiale normer, begrenset intellektuell fungering (IQ), og i noen tilfeller reduserte motoriske ferdigheter³. I hverdagen innebærer funksjonshemmingen at utviklingshemmede kan ha problemer i samhandling med andre personer, og ha problemer med å mestre de krav som stilles fra samfunnet.

Man deler gjerne utviklingshemming opp i fire grader: lett, moderat, alvorlig og dyp utviklingshemming. Dess mer alvorlig grad av utviklingshemming, dess større er sannsynligheten for hjelpebehov og tilleggsvansker. Det er likevel viktig å understreke at mennesker med utviklingshemming er en uensartet gruppe med store individuelle forskjeller. Noen personer som har utviklingshemminger lever uten diagnose og hjelpebehov, mens andre trenger støtte og hjelp daglig

Nok.- sentrene vil som hovedregel ta en første samtale med brukeren, uavhengig av hvilke fasiliteter senteret kan tilby. I møte med personer med utviklingshemming vil senteret gjøre en individuell vurdering av i hvilken grad brukeren kan benytte seg av tilbudet ved senteret. Det innebærer å undersøke følgende:

• Har brukeren samtykkekompetanse
• Finnes det en verge?
• Er det et hjelpeapparat rundt personen? Hvis ja, bør de kontaktes?
• Bør senteret kontakte habiliteringstjenesten for bistand og faglig vurdering?
• Har personen behov for tilrettelegging
• Er situasjonen akutt?
• Skal nærmeste pårørende informeres?
• Finnes det andre samarbeidspartnere som bør kontaktes?
• Dersom brukeren kan delta helt eller delvis på senteret skal få tilbud på lik linje med alle andre. Hjelpen kan imidlertid måtte ta en annen form enn et standard samtaletilbud.

Dersom brukeren ikke kan benytte seg av senterets tilbud, vil Nok.-sentrene ha andre måter å bistå vedkommende på:

• Bidra til at personen får nødvendig hjelp i hjelpeapparatet
• Gi råd og veiledning til pårørende
• Gi råd og veiledning til fagpersoner som har jevnlig oppfølging av den utsatte

Alle voksne over 18 år har i utgangspunktet kompetanse til selv å foreta informerte valg i forhold til egen sikkerhet og hvordan de ønsker å leve sine liv. I noen tilfeller har likevel personer over 18 år, helt eller delvis, manglende kompetanse til å samtykke på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming⁴.

Å ha samtykkekompetanse betyr at man har de mentale og intellektuelle ferdighetene som trengs for å inngå avtaler⁵. En person kan ha helt eller delvis samtykkekompetanse. Dette betyr at personen kan gjøre noen beslutninger, men ikke andre. Samtykkekompetansen kan også endre seg over tid⁶.

Samtykkekompetanse innebærer at en person har⁷:

• evne til å utrykke valg
• evne til å forstå informasjon som er relevant for å ta en beslutning
• evne til å forstå konsekvenser av valg
• evne til å bruke relevant informasjon til å veie for og imot en beslutning
• evne til å vurdere hvilke områder personen har og ikke har samtykkekompetanse på, når personen ikke har det på alle områder

I saker knyttet til seksuelle overgrep bør personen også ha kunnskap og ferdigheter innen de mer spesifikke områdene samtykket berører⁸:

• Grunnleggende seksuelle kunnskaper (for eksempel om kroppsdeler, seksuelle relasjoner og seksuelle handlinger)
• Kunnskaper om konsekvensene av seksuelle handlinger, inkludert seksuelt overførbare infeksjoner og graviditet
• Forståelse av hva som er passende seksuell atferd og rammene som den bør foregå innenfor
• Forståelse av at seksuell kontakt alltid skal være et valg som den enkelte bevisst velger
• Evne til å gjenkjenne potensielt krenkende situasjoner
• Evne til å vise selvhevdende atferd i sosiale situasjoner og dermed avvise enhver uønsket tilnærming

Hvorvidt en person har samtykkekompetanse eller ikke står sentralt i alle saker som har med overgrep å gjøre og har blant annet påvirkning på hva nærmeste nærstående har rett og ikke rett til å vite om brukerens helsetilstand og helsehjelpen som ytes⁹. Det for eksempel slik at dersom en bruker med verge har samtykkekompetanse og motsetter seg at informasjon blir gitt til vergen så skal dette unnlates.

Har en bruker samtykkekompetanse og har samtykket til at vergen kan gis informasjon, kan likevel ikke en verge anmelde det ulovlige forholdet på vegne av brukeren. Er brukeren derimot over 16 år og ikke har samtykkekompetanse har både brukeren og dennes nærmeste nærstående rett til informasjon¹⁰.

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming:

https://naku.no/kunnskapsbanken/psykisk-helse-forskning