I kultursensitiv kommunikasjon, som i selvhjelpsarbeid, forsøker vi å unngå antakelser om brukeren og brukerens situasjon.

Innledningsvis i en samtale vil derfor både hjelper og bruker få tid til å presentere seg selv og sitt utgangspunkt.

Vi vil forklare vår rolle og rammene vi arbeider innenfor:

• Hva kan senteret bistå med?
• Hva er hjelp-til-selvhjelp?
• Hva er senterets relasjon til det øvrige hjelpeapparatet?
• Hva innebærer taushetsplikten og meldeplikten?

Ubevisst eller bevisst blir vår egen kultur gjerne forstått som den beste eller den riktige måten å forstå verden på. Å forstå og 'måle' de andre ut fra våre egne premisser og vår egen virkelighetsoppfatning kan vi kalle etnosentrisme⁴.

Vi er alle etnosentriske i mer eller mindre grad. I kultursensitiv kommunikasjon jobber vi for å redusere egen etnosentrisme og for å forstå den andres perspektiv.

Å forstå er likevel ikke det samme som å være enig. Det er altså ikke snakk om å legge egne eller profesjonelle verdier til side, men å være bevisst hvordan disse verdiene og holdningene påvirker oss og hjelpen vi gir.

I arbeidet vårt som hjelpere vil vi stadig reflektere over oss selv, vår rolle og egne holdninger.

• Hvordan påvirker vår egen bakgrunn og holdninger kommunikasjonen med brukeren?
• Hvilke fordommer og antakelser bringer vi inn i arbeidet vårt?
• Hvilke verdier og kunnskap ligger til grunn for arbeidsmetodene våre, og er det ting vi kan gjøre annerledes?
• På hvilke måter tar og avgir vi makt som hjelpere?
• Er det aspekter ved vår posisjon i forhold til brukeren, eller ved selve samtaleprosessen, som bidrar til unødvendige maktskjevheter?

[1]Magelssen 2007.

[2]Magelssen 2007.

Vår virkelighetsforståelse er farget av egne erfaringer og bakgrunn. Vi har alle fordommer.

Fordommer er ikke bare åpenbart negative stereotypier basert på for eksempel rasisme, men kan også være mer generelle antakelser om en gruppe mennesker. Disse antakelsene kan framstå som uskyldige eller nøytrale, men kan påvirke hjelpen vi gir, iblant med negative konsekvenser for brukeren.

Intervjuer med hjelpeapparatet viser for eksempel at noen hjelpere innehar en forestilling om at jenter med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn er mer beskyttet og dermed mindre utsatt for seksuelle overgrep⁵. Dette kan føre til at overgrep ikke avdekkes og at utsatte jenter fra denne gruppen ikke får hjelp.

Et viktig steg i vårt arbeid er derfor å bli bevisst våre egne fordommer. Slik unngår vi også at kultur blir hovedforklaringen på forskjeller vi ser eller tror vi ser.

Når vi møter nye brukere ønsker vi å unngå at vi automatisk går til kultur eller andre forhold som en forklaringsmodell. Økonomi, oppholdsstatus, arbeidssituasjon, nettverk, integrering i samfunnet og språkkunnskaper er blant faktorene som kan spille inn på en persons behov og atferd..

Det er viktig å reflektere over hva vi legger i kulturbegrepet der forskjeller synes å ha en kulturell forklaring. En brukers skepsis til hjelpetilbudet kan like gjerne være forankret i klassebakgrunn som i religion eller kulturell bakgrunn.

En tilnærming til dette er å teste de enkle forklaringene først.

• Kan den lukkede kommunikasjonen dreie seg om en språklig misforståelse, i stedet for en kulturforskjell?
• Er det kanskje psykisk stress som påvirker brukerens atferd, snarere enn en kulturell forklaring?

Med andre ord trenger vi å undersøke hva som er livsbetingelsene til den enkelte brukeren:

• Hvilke ressurser har de tilgang på
• Hvilke utfordringer opplever de i hverdagen og hvordan påvirker dette deres situasjon?

Ulike kulturer kan ha varierende grad av tabu knyttet til temaer som kropp og seksualitet, og varierende grad av tillatelse til å snakke om problemer og vonde opplevelser^[5]. Likevel viser forskning at det å snakke om seksuelle overgrep har en helsebringende effekt.

Å la være å snakke om eller spørre om seksuelle overgrep fordi en person kommer fra en kultur der det er tabu knyttet til kropp og seksualitet, kan være en misforstått form for respekt. Det kan derimot være nødvendig å la den enkelte bestemme grad av åpenhet og hvem vedkommende er åpen til.

Kultur er i stadig endring. Kultur vil også tolkes ulikt av forskjellige personer med samme kulturelle bakgrunn, hvilket åpner for forskjellige handlingsmønstre[3].

Respekt for andres kultur skal derfor ikke bli en sperre som hindrer oss fra å gripe inn eller hjelpe. Kultur er ikke alltid helsebringende, og det er mulig å forhandle om grenser på en respektfull måte^[4].

Å se etter ressurspotensialet i kulturell praksis hører sammen med hjelp til selvhjelpsprinsippet som Nok.-sentrene bygger på.

I diskusjoner om kulturforskjeller blir kultur fort stående igjen som et problem, og noe som skal løses eller overkommes. Kultur kan imidlertid også være en ressurs og gi positive helseeffekter for brukeren.

Det kan være nyttig å kartlegge betydningen av kultur i den enkelte brukerens liv, for å se om dette er blant ressursene brukeren kan benytte seg av i selvhjelp.

En samisk kofte, en bunad, en sari og en heavy metal t-skjorte er alle former for kulturelle markører. Ofte tolker vi kulturelle markører som skiller seg fra våre egne, som et uttrykk for store underliggende forskjeller. Disse markørene sier imidlertid lite om hvordan personen som bærer dem lever med sin kultur.

Hvis vi bare orienterer oss mot synlige forskjeller, i form av klesplagg, hudfarge, språk eller dialekt, oppstår det to problemer: For det første er det fort gjort å putte mennesker i bås og ilegge dem behov og egenskaper de ikke har. Sagt på en annen måte:

«Det kan være viktig å være sensitiv for at noen har somalisk bakgrunn, men det betyr ikke nødvendigvis at det er det somaliske som definerer problemet. Problemet kan kanskje være krigstraumer, eller at vedkommende er homofil^[1]».

For det andre skjer det en motsatt prosess i møte med brukere som i liten grad framviser synlige forskjeller fra oss selv. Disse antar vi da at har samme behov og kulturelle forståelser som oss selv. Dette kan bety at de ikke får hjelpen de trenger eller et likeverdig tilbud.

Derfor bruker Nok.- sentrene en kultursensitiv tilnærming  i møte med alle brukere. Ved å bruke kultursensitivitet som metode får vi hjelp til å se forbi de synlige forskjellene og se de usynlige.

[1]Redd Barna 2015.

Som hjelpere drives vi ofte av at et ønske om «å behandle alle likt». Det er en god intensjon, men den har sine begrensninger da utfordringen vi møter både som profesjonelle hjelpere og som medmennesker, er at alle ikke er like.

Et bedre mål kan derfor være å behandle alle som likeverdige. Dette innebærer å lytte til den enkeltes behov og perspektiver på hva som er et godt tilbud for dem.

Kultursensitivitet kan beskrives som «å se etter likheter i forskjellene[1]». Vi tar til orde for et litt annet perspektiv på kultursensitivitet, et perspektiv som også kan favne forskjeller.

En slik forståelse av kultursensitivitet innebærer at vi må lære oss å skille mellom viktige og uviktige forskjeller. Det vil si at vi ikke tillegger vekt til noe som ikke har betydning for brukeren, men heller ikke er redd for å se forskjeller, når de er av betydning.

[1]Magelssen 2007.