Rettigheter, lover og regelverk

Alle mennesker har en selvstendig plikt til å avverge visse straffbare forhold. Disse bestemte straffbare forholdene er beskrevet i § 196 i straffeloven og flere av dem angår overgrep mot barn.

Avvergeplikten gjelder følgende seksuallovbrudd:

• voldtekt (§ 291)
• voldtekt av/seksuell omgang med barn under 14 år (§ 299)
• misbruk av overmaktsforhold og lignende (§ 295)
• incest (§ 312)
• seksuell omgang mellom andre nærstående (§ 314).

Plikten gjelder blant annet også vold i nære relasjoner, grov frihetsberøvelse, grov kroppsskade og drap.

Avvergeplikten er en generell plikt som gjelder for alle og unnlatelse er straffbart. Det innebærer at man gjennom anmeldelse eller på annen måte må forsøke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, dersom det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.

Avvergeplikten går foran taushetsplikten.

I tillegg til den generelle avvergeplikten som gjelder for alle, har visse yrkesgrupper plikt til å avverge kjønnlemlestelse. Dette fremgår av Lov om straff (straffeloven) § 284. Kjønnslemlestelse.

Yrkesgruppene som omfattes av denne plikten er yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, sosialtjenesten, helse- og omsorgstjenesten, skoler og skolefritidsordninger, samt ansatte, forstandere og religiøse ledere i trossamfunn.

Unnlatelse fra denne plikten er straffbart, og plikten går foran taushetsplikten.

Det er ulovlig å dele eller oppbevare seksualiserte bilder eller film av barn under 18 år. Dette anses som et seksuallovbrudd, jf. straffeloven § 311. At barnet har gitt fra seg bildene frivillig, har i utgangspunktet ingenting å si.

Å dele nakenbilder eller seksualiserte bilder av andre vil som oftest også være en krenkelse av privatlivets fred, jf. straffeloven § 267.

I tillegg har alle personer et generelt vern mot uønsket spredning av bilder av seg selv, gjennom § 104 i åndsverkloven. Denne sier at fotografier av en person ikke kan deles uten denne personens samtykke, med mindre bildet har en allmenn interesse eller viser en forsamling eller liknende.

Likestillings - og diskrimineringsloven har som formål å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av forhold som kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.

Loven er relevant for sentrene både med tanke på tilpassede tilbud til ulike brukere, og i forbindelse med ansettelser.

Ifølge § 26, har arbeidsgiver en plikt til å arbeide for likestilling og hindre diskriminering, blant annet med tanke på rekruttering. Det er anledning til positiv særbehandling i henhold til §11 i likestillings - og diskrimineringsloven (se også arbeidsmiljøloven §13-6).

Videre dekker likestillings - og diskrimineringsloven forhold som universell utforming og individuell tilrettelegging i offentlige og private virksomheter.

Universell utforming og individuell tilrettelegging

Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Ifølge lovens Kapittel 3 har sentrene plikt til universell utforming, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.

Forbudet mot diskriminering gjelder både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det trenger ikke ha vært intensjon om å diskriminere.

Loven plikter videre at man skal arbeide for å fremme likestilling, med særlig fokus på kvinner og minoriteter. Med likestilling menes likeverd, det vil si like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter med andre ord tilgjengelighet og individuell tilrettelegging. Både voksne og barn har rett på individuell tilrettelegging i møte med kommunale tjenestetilbud¹.

Plikten gjelder informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) slik som nettsider, så vel som de fysiske lokalene. Loven gir også sentrene en plikt til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten².

Brudd på plikten til universell utforming eller individuell tilrettelegging er, ifølge loven, diskriminering.

Les også om likestilling og diskriminering på: bufdir.no

I Grunnloven står det at «barn har rett til vern om sin personlige integritet³». Personlig integritet omfatter rett til beskyttelse mot overgrep.

Paragraf 104 i Grunnloven sier videre at myndighetene skal tilrettelegge for barnets utvikling og trygghet.

Sentrene omfattes av opplysningsplikten beskrevet i barnevernlovens § 6-4, og skal på eget initiativ gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når:

• det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
• det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring
• et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
• det er grunn til å tro at et barn blir, eller vil bli, utnyttet til menneskehandel

Opplysningsplikten gjelder for brukere under 18 år, for barn av voksne brukere, og andre barn ansatte får opplysninger om i arbeids medfør. Opplysningsplikten fritar de ansatte fra taushetsplikten. Alle brukere av senteret skal opplyses om taushetsplikten og unntakene fra denne, inkludert opplysningsplikten.

Les også om opplysningsplikten på: dinutvei.no.

Om brukeren er under 16 år, skal foresatte i utgangspunktet informeres. Dette framgår av Pasient - og brukerrettighetsloven § 3-4. Brukeren, altså barnet, skal alltid orienteres om at informasjonen gis videre. Barnet skal også så tidlig som mulig informeres om foresattes rett til informasjon og unntakene fra denne retten.

Unntak fra foresattes rett til informasjon er:

• hvis brukeren er mellom 12 og 16 år er det rom for ikke å informere foresatte, når «brukeren av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette».
• om «tungtveiende hensyn til brukeren taler mot det». Dette gjelder uansett brukerens alder.

Ansatte ved sentrene har ifølge det første punktet lov til å la være å informere foresatte, om barnet er over 12 år og gir sterkt uttrykk for at de ikke ønsker å involvere foresatte. Her må den ansatte utvise skjønn og sammen med barnet gjøre en vurdering på hva som er til beste for akkurat dette barnet i deres situasjon. Barnets ønske bør veie tungt, samtidig bør man i slike tilfeller også undersøkeom forholdene utløser opplysningsplikten til barnevernet.

Foresatte har likevel rett til informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret. Om barnet er i barneverntjenestens omsorg, er det barnevernet som skal informeres, ikke foresatte.

Punkt to gjelder uansett alder. For sentrene, vil dette unntaket være aktuelt dersom brukeren har blitt utsatt fra overgrep fra en foresatt eller om det er fare for represalier fra familien om foresatte informeres. I slike tilfeller må det sikres at det er tilstrekkelig oppfølging av barnet fra andre omsorgspersoner og/eller instanser.

I henhold til Pasient- og brukerrettighetsloven er den helserettslige myndighetsalderen er 16 år. Barn under 16 år har som hovedregel ikke samtykkekompetanse. Om helsehjelpen angår forhold som foresatte eller andre omsorgspersoner ikke bør få vite om, kan barn mellom 12 og 16 år likevel samtykke til helsehjelp.

Barn over 7 år, og yngre barn ut fra modenhetsgrad, har rett på informasjon og rett til å uttale seg i spørsmål om samtykke til helsehjelp.

Ansatte ved sentrene bør være oppmerksomme på at barn mellom 16 og 18 år kan mangle samtykkekompetanse. Når bruker er mellom 16 og 18 år, er det opp til den som yter helsehjelp å avgjøre om personens psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn tilsier at de kan gi et informert samtykke.

Foresatte har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Det er tilstrekkelig at én av foresatte, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet. For foresatte gjelder dette uavhengig av om denne har foreldreansvaret for barnet.

I tillegg kan brukere i alle aldre mangle samtykkekompetanse, helt eller delvis, på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming. Dette kan du lese mer om i Veileder for personer med funksjonsnedsettelse.

Både barn og språklige minoriteter har rett til tilpasset informasjon når de er brukere av sosiale tjenester og helsetjenester.

Dette framgår av § 3-5 i pasient- og brukerrettighetsloven:

Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte⁴.

Flerkulturelle brukere har med andre ord rett på informasjon tilpasset sine språkferdigheter.

Alle sentrene skal ha skriftlige rutiner for å påse at personopplysninger behandles i samsvar med Lov om behandling av av personopplysninger (personopplysningsloven).

EUs forordning for personvern, The General Data Protection Regulation (GDPR), ble norsk lov i 2018. Dette medførte en ny personopplysningslov basert på EUs forordning som trådte i kraft i juni 2018.

Personopplysningsloven skal blant annet sikre at behandling av personopplysninger skjer på en måte som ivaretar enkeltpersoners rett til vern om personopplysninger om seg selv, og at personen selv har kontroll over egne personopplysninger.

Mer om personvernforordningen på: datatilsynet.no

Alle ansatte ved sentrene må ha forevist politiattest, og sentrene bruker politiattest i henhold til politiregisterloven §37.

Les også om politiattest på: politiet.no

Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) har som formål å sikre den samiske folkegruppen i Norge retten til å utvikle og bevare sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Loven fastlegger at samisk og norsk er likeverdige språk. Det vil si at lover og forskrifter, kunngjøringer og skjemaer av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkningen skal oversettes til samisk.

Loven gir også utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren. Dersom man ønsker å bli betjent på samisk har man rett til det i de samiske områdene.

Sentrene tilbyr hjelp til utsatte for seksuelle overgrep, og hjelpen er ikke avhengig av straffelovens definisjoner av seksuelle overgrep. Sentrene skal likevel ha kompetanse om straffeloven på dette feltet.

Seksuelle overgrep i rettslig forstand er regulert i Lov om straff (Straffeloven) Kapittel 26 Seksuallovbrudd. I straffeloven skilles ulike seksuallovbrudd etter begrepene seksuell omgang, seksuell handling og seksuelt krenkende adferd.

Seksuelle overgrep er straffbart enten det er begått med trusler eller vold, eller det er begått mot en person som ikke er i stand til å motsette seg handlingen. For eksempel kan dette være hvis personen er bevisstløs eller sover, eller av andre grunner ikke er i stand til å samtykke.

I Norge regnes ikke barn under 16 år som samtykkekompetente. Derfor behandles seksuelle handlinger og seksuell omgang med barn under 16 år alltid som overgrep. Det er ifølge straffeloven kapittel 26 § 308, mulighet for straffbortfall ved frivillig omgang mellom jevnaldrende ungdom som er på samme utviklingsmessige nivå.

Ifølge straffeloven er det ulovlig å lage fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn, eller fremstillinger som seksualiserer barn som er under 18 år, eller fremstår som under 18 år. Det er også ulovlig å eie, formidle eller selge slike fremstillinger.

Les også om seksuallovbrudd på: dinutvei.no

Sentrene tilbyr hjelp til utsatte for seksuelle overgrep. Hjelpen er ikke avhengig av straffelovens definisjoner av seksuelle overgrep. Sentrene skal likevel ha kompetanse om straffeloven på dette feltet.

De aktuelle lovparagrafene står i straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd.

I Norge er den seksuelle lavalderen 16 år. Barn under denne alderen er ikke samtykkekompetente. Dette betyr at alle seksuelle handlinger med barn under 16 år behandles som overgrep, under loven. Det er også forbudt å utvise seksuelt krenkende atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år.

Når barnet er mellom 14 og 16 år, de seksuelle handlingene var frivillige og med en ungdom som er omtrent jevnbyrdig i alder og utvikling, kan straff likevel bortfalle (jf. § 308). All seksuell omgang med barn under 14 år er forbudt og regnes som voldtekt.

Det er også forbudt å lage fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn, eller fremstillinger som seksualiserer barn som er under 18 år, eller fremstår som under 18 år. Det er i tillegg ulovlig å besitte, formidle eller selge slike fremstillinger. I praksis betyr dette at det er ulovlig å oppbevare nakenbilder eller seksualiserte bilder av barn under 18 år, også når barnet selv har tatt eller gitt fra seg bildene.

Selv om den seksuelle lavalderen er 16 år, har også barn under 18 år et sterkere vern enn voksne mot seksuell utnyttelse. Blant annet er det egne forbud mot:

• Å skaffe seg seksuell omgang gjennom å utnytte noen under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon, eller ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold (§ 295)
• Å skaffe seg seksuell omgang med noen som er under ens myndighet i en barnevernsinstitusjon (§ 296)
• Å kjøpe eller bytte til seg sex fra noen under 18 år (§ 309)
• Å overlate pornografi til noen under 18 år (§ 317)
• I tillegg er det straffbart å avtale møte med barn under 16 år, med hensikt om å begå seksuelt overgrep (§ 306).

Les om de enkelte paragrafene på lovdata.no.

Les mer om straffeloven og overgrep på dinutvei.no.

Personer med nedsatt funksjonsevne er grunnleggende beskyttet av de samme bestemmelsene i den norske straffeloven som alle andre borgere. Dette omtales spesifikt i kapittel 25 (Voldslovbrudd) og kapittel 26 (Seksuallovbrudd).

Loven om seksuallovbrudd slår fast at det er forbudt å skaffe seg eller en annen seksuell omgang gjennom vold, trusler eller utnyttelse av en annen persons manglende evne til å sette seg til motverge⁵. Dette gjelder også krenkende handlinger og uanstendig atferd på offentlig sted og via telefon, internett eller annen elektronisk kommunikasjon. At en person ikke kan sette seg til motverge kan for eksempel være at personen er bevisstløs, eller har fysiske eller psykiske funksjonshemminger.

Det er videre straffbart å misbruke sin stilling, tillits- eller andre avhengighetsforhold til å skaffe seg seksuell omgang gjennom utnyttelse av en persons psykiske lidelse eller psykiske funksjonshemming.

Seksuallovbrudd mot personer med utviklingshemming regnes som skjerpende omstendighet ved fastsettelse av straffereaksjon⁶. Det betyr at lovbryter bør idømmes strengere straff fordi offeret har utviklingshemming. Loven gjelder også dersom overgriper bevisst utnytter offerets nedsatte funksjonsevne. Straffeloven gjelder også ved opphold i institusjoner i kriminalomsorgen, politiet eller barnevernet.

Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) ble sendt ut på høring med frist i juni 2019.

Les mer her.

Alle private og offentlige virksomheter som retter seg mot allmennheten har etter Likestillings- og diskrimineringsloven plikt til å være universelt utformet.

At en virksomhet plikter å være universelt utformet innebærer ikke nødvendigvis alle sider av virksomheten. En butikk som selger varer er for eksempel pliktig til å ha lokaler som er tilgjengelig for alle sine kunder, men det er ikke et krav om at toaletter og pauserom for ansatte er universelt utformet. Da disse ikke er tilgjengelige for allmennheten.

Arbeidsgiver har likevel et ansvar for å sørge for individuell tilrettelegging for sine ansatte slik at også personer med nedsatt funksjonsevne kan jobbe⁷.

Kravet om universell utforming gjelder også dersom virksomheten driver deler av sin virksomhet via nettsider og digitale applikasjoner. I tillegg stilles det ulike krav til nye og gamle bygg. Alle nye bygg som er tilgjengelige for publikum, og arbeidsbygninger, plikter, i henhold til Plan- og bygningsloven, å ivareta kravene til universell utforming.

Tilgjengelighet og universell utforming er tatt inn i flere av lovens kapitler, for eksempel når det gjelder uteareal, atkomst, inngangsparti, planløsning og utforming av rom i byggverk. For nye bygg skal kravene, ifølge Byggteknisk forskrift, ivaretas av utbygger. I eksisterende bygg og uteanlegg er det virksomheten som tilbyr tjenesten som står ansvarlig for at lokalene er universelt utformet.

Kommunen har dessuten et særlig ansvar for å sikre medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging⁸.

Ifølge Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger skal alle nettsider, og annen elektronisk teknologi som brukes til å publisere informasjon rettet mot eller stilt til rådighet for allmenheten, være universelt utformet.

At en nettside er universelt utformet innebærer følgende:

• Mulighet til å forstørre tekst
• Mulighet for å endre fargekontrast
• Mulighet for opplesning av tekst

Nye IKT-løsninger skal være universelt utformet innen 2019, og eksisterende løsninger skal være universelt utformet senest innen 1. januar 2021.

Nettløsningene skal være utformet på nivå med Web Content Accessibility Guidelines 2.0.

Sentrene har dermed plikt til å sørge for at informasjon som er beregnet på allmennheten gis i tilgjengelige formater, og ved hjelp av teknologi tilpasset ulike former for funksjonsevner.