Tilpasset tilbud

I retningslinjene fra Bufdir står det at sentrene skal synliggjøre tilbudet sitt for personer med funksjonsnedsettelse gjennom egnet informasjonsmateriell rettet mot brukergruppen og gjennom samarbeid med relevante organisasjoner og miljøer¹. Dette framgår også av sentrenes felles faglige plattform.

Utadrettet arbeid innebærer:

• Spredning av kunnskap. Vi vil bidra til at personer med funksjonsnedsettelser vet hva seksuelle overgrep er, kjenner sine rettigheter og vet om sentertilbudet.
• Tilpassing av tilbud. Vi vil tilpasse tilbudet både fysisk og digitalt, og i øvrig kommunikasjon for å gjøre det tilgjengelig for alle.
• Opplysningsarbeid. Vi vil drive opplysningsarbeid for å bryte ned tabuer, myter og fordommer knyttet til funksjonsnedsettelse og seksuelle overgrep.
• Synliggjøring. Vi vil synliggjøre og presiserere at tilbudet er for brukere med funksjonsnedsettelse. Vi vil opplyse om hva senteret har av muligheter for tilrettelegging, og hvordan vi kan kompensere for eventuelle mangler i utformingen av tilbudet

Tilrettelegging handler om konkrete tiltak rettet mot personer med funksjonsnedsettelse. Tilrettelegging har to nivåer. Det første handler om å bedre den generelle tilgjengeligheten for en gruppe. Dette kan være å installere teleslynge for hørselshemmede i rom som brukes ofte eller en rullestolrampe i trappa.

Det andre nivået av tilrettelegging er individuell tilrettelegging. Denne tilretteleggingen tar utgangpunkt i den enkelte brukerens unike behov. Et eksempel kan være at en bruker med store konsentrasjonsvansker har behov for mange pauser underveis i samtalen, eller gjentakelse av informasjon.

Vi kan tenke på det likeverdige tilbudet som en pyramide (Figur 1), der universell utforming (1) ligger i bunn. Deretter følger tiltak for å bedre tilgjengelighet på gruppenivå (2), før vi kommer til den individuelle tilretteleggingen med hjelpemidler (3) og på toppen har vi personlig assistanse (4).

Figur 1: Brukbarhetspyramiden.

Alle de fire nivåene er nødvendige for å oppfylle menneskerettighetene. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at «universell utforming skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det²».

Tilrettelegging kan være fysisk, digital eller i kommunikasjon.

Det finnes synlige og usynlige funksjonsnedsettelser. En synlig funksjonsnedsettelse kan for eksempel være en person som trenger rullestol hver dag, eller en person som trenger førerhund.

Usynlige funksjonsnedsettelser vil si at en person har «utfordringer som ikke umiddelbart er synlige, eller som ikke alltid er synlige⁷». Det kan for eksempel gjelde personer som trenger rullestol av og til, at man trenger tolk under forelesninger eller at man har dysleksi, epilepsi eller ADHD.

Universell utforming og tilrettelegging er to begreper som ofte sammenblandes. De viser imidlertid til forskjellige ting.

Universell utforming er «utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning og en spesiell utforming³».

Universell utforming handler altså ikke om tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelse. Det handler om å skape gode løsninger for fellesskapet - og dermed minske behovet for tilrettelegging. Målet er et enklere samfunn for alle, der alle kan klare seg selv og kunne delta aktivt⁴.

Prinsippet om universell utforming legger til grunn at omgivelser kan oppleves som funksjonshemmende også for personer som ikke er diagnostisert med en funksjonsnedsettelse, ettersom «omgivelsene kan stille store krav til mobilitet, oppfatning, orienteringsevne, syn, hørsel, leseferdigheter og kompetanse på ulike områder⁵».

Universell utforming er nødvendig for noen, men et gode for alle.