Særskilte utfordringer for LHBTIQ- personer

Få norske undersøkelser har sett på forekomst av seksuell vold blant LHBT-personer, og kun en av disse ble gjennomført med et representativt utvalg av befolkningen¹. I en 2018-undersøkelse om befolkningens kunnskap om og holdninger til vold, oppga en høyere andel av ikke-heterofile enn heterofile at de selv hadde vært utsatt for seksuell vold². Internasjonale studier har gitt svært varierende omfangstall når det gjelder overgrepserfaringer blant LHB-personer³.

En levekårsundersøkelse blant skeive med innvandrerbakgrunn fant høy forekomst av overgrepserfaringer i sitt utvalg⁴. Nesten halvparten (45%) hadde opplevd å bli presset til seksuelle handlinger og 1 av 4 (25%) hadde opplevd voldtekt. Innenfor denne gruppen var det mindre kjønnsforskjeller i overgrepserfaringer enn i befolkningen for øvrig: 30% av kvinnene, 20% av mennene og 24% av ikke-binære/personer som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne, oppga at de hadde opplevd seksuell vold.

Med unntak av ovennevnte studie, finnes det per 2019 ingen norske studier som har undersøkt omfang av overgrepserfaringer blant transpersoner. Internasjonale studier har imidlertid funnet at transpersoner er utsatt for overgrep på lik linje, eller mer, enn ciskvinner⁵. I en ikke-representativ helseundersøkelse gjennomført blant 800 transpersoner i Sverige, oppga 1 av 3 (30%) at de hadde opplevd å bli tvunget til sex mot sin vilje⁶. I aldersgruppen 20-44 år oppga mer enn 1/3 at de hadde blitt utsatt for seksuell vold i løpet av de siste 12 månedene.

I en svensk helseundersøkelse blant transpersoner oppga 13% at de hadde opplevd at ansatte i helsevesenet ikke ville bruke respondentenes egenvalgte navn. Nesten 1 av 5 (19%) hadde opplevd at helsepersonell omtalte dem med feil pronomen[1].

Feilbruk av navn og pronomen vil negativt påvirke kommunikasjon og relasjonsbygging mellom bruker og hjelper. Å bli feilkjønnet kan gi en ny belastning for overgrepsutsatte i en allerede krevende situasjon. Frykt for feilkjønning oppgis i flere studier som en viktig grunn til at utsatte ikke oppsøker hjelp[2].

Eksempel på tiltak:

Hjelpere bør alltid bruke det navnet og de pronomenene brukeren selv oppgir, og aldri anta en brukers kjønn. I grupper bør deltakerne gis anledning til å gjøre seg kjent med hverandres foretrukne pronomen. Dette gjelder også grupper der det ikke er kjent at noen av deltakerne er trans.

[1]Folkhälsomyndigheten, 2015

[2]Love m.fl. 2017, Rymer og Cartei 2014.

I hvilken grad den utsatte er åpen om egen kjønnsidentitet og seksuell orientering, kan påvirke bruk av hjelpetilbud og muligheten til å benytte familie og venner som støtte[1]. Utsatte kan være redd for outing, altså at noen uten deres samtykke deler opplysninger om deres seksuelle orientering, kjønn eller kjønnsidentitet. I en britisk studie oppgir overgrepsutsatte transpersoner frykt for outing som en hovedutfordring med å oppsøke hjelp[2].

Levekårsundersøkelser viser varierende grad av åpenhet blant skeive, ut fra situasjon og relasjon. I en levekårsundersøkelse fra 2013 oppga flertallet av LHB-personer at de var åpne om sin seksuelle orientering, men graden av åpenhet kom an på den sosiale arenaen[3]. Eksempelvis var svært mange bifile ikke åpne på arbeidsplassen. I levekårsundersøkelsen blant skeive med innvandrerbakgrunn oppga over halvparten av de var åpne med nær familie og venner, men under halvparten at de var åpne med bekjente, kollegaer og fastlegen[4].

For utsatte som ikke er åpne, eller ikke ønsker å være åpne på sentrene, kan hjelpesamtalen by på forklaringsproblemer. Andre utsatte kan være komfortable med åpenhet i samtaletilbudet, men være redd for at deres kjønnsidentitet eller seksuelle orientering skal bli kjent utenfor senterets vegger.

En annen problemstilling hjelpere bør være kjent med er at overgriper kan ha truet den utsatte med outing, som et redskap for å begå overgrepet eller for å skremme den utsatte fra å fortelle i etterkant.

Eksempel på tiltak:

Kultursensitivitet og normkritikk. Ansatte bør kurses i kultursensitiv kommunikasjon og i normkritikk. Senterne bør vektlegge kultursensitiv kommunikasjon i møte med alle brukere, og unngå antakelser om brukeres kjønnsidentitet, seksuelle orientering eller anatomi.

[1]Regan m.fl. 2012.

[2]Rymer og Cartei 2014. Se også Regan m.fl. 2012.

[3]Anderssen og Malterud 2013.

[4]Eggebø m.fl. 2018.

Skeive i Norge oppgir generelt å ha gode sosiale nettverk og å være lite plaget av ensomhet[1].For de som har mye av sitt nettverk innenfor LHBTIQ-miljøer, eller et annet minoritetsmiljø, kan det likevel være særlige utfordringer forbundet med å fortelle. Noen av problemstillingene vi drøfter under kan også gjelde heterofile cismenn, som generelt har svakere sosiale nettverk enn kvinner[2], og utsatte av alle kjønn med flerkulturell bakgrunn. Du kan lese mer om dette i Veileder for flerkulturelle brukere.

Minoritetsmiljøer kjennetegnes gjerne av tette bånd og sammensatte relasjoner. I tillegg til nettverk og vennskap, er slike miljøer ofte viktig for kulturell praksis og egenart, trygghet, og iblant jobb og økonomi. Å fortelle om overgrep innad i LHBTIQ-miljøet kan dermed ha konsekvenser for mange aspekter av tilværelsen, inkludert opprettholdelse av egen skeiv identitet. Selv om man blir trodd og mottar støtte fra sine nærmeste, kan det å fortelle føre til splittelser i miljøet og ødelegge viktige relasjoner. Det kan også innebære å frata overgriper plass i fellesskapet - og med det overgripers nettverk og tilhørighet.

For en del skeive vil tap av LHBTIQ-miljøets sosiale støtte være ekstra vanskelig, fordi noen skeive, om enn et mindretall[3], har lite eller ingen kontakt med sin opprinnelige familie. Det skeive miljøet blir dermed en utvidet familie, som fyller viktige støttefunksjoner i den enkeltes liv.

I tillegg til å frykte splittelser og konflikt i miljøet, kan utsatte LHBT-personer også være redde for at overgrepet skal bli allmenn kunnskap i miljøet^[4]. På små steder eller i små miljøer, er det vanskelig å skjule en anmeldelse eller bruk av hjelpetilbud. Dette er en problemstilling som i høyeste grad også rammer heterofile og kan være ekstra vanskelig for menn, med tanke på mannlighetsidealer. Den psykiske belastningen ved at alle vil få vite om overgrepet, kan hindre utsatte fra å oppsøke hjelp.

Utsatte med minoritetstilhørighet kan også være redd for å skade miljøet utad, ved å fortelle om overgrepet[5].Overgrepssaker i minoritetsmiljøer har til tider ført til store medieoppslag. Vi ser også jevnlig eksempler på at anklager om pedofili og grooming rettes mot LHBTIQ-miljøer og -organisasjoner, som en del av homofobisk retorikk.

Eksempel på tiltak:

Interne fagansvarlige. De større senterne bør vurdere å gi en eller to ansatte et særskilt faglig ansvar for tilpasset tilbud til alle kjønn og LHB-personer. Mindre sentre kan vurdere å gi en ansatt faglig ansvar for likeverdig tilbud generelt.

[1]Anderssen og Malterud 2013.

[2]SSB 2016.

[3]Anderssen og Malterud 2013, Eggebø m.fl. 2108.

[4]Love m.fl. 2017.

[5]Love m.fl. 2017.