Menn og overgrep

Mange menn frykter at hjelpere ikke skal ha kunnskap om eller forståelse for hvordan kjønn har innvirket på opplevelsen av overgrepet, eller har blitt brukt av overgriperen i forbindelse med overgrepet. Flere menn forteller om negative møter med hjelpeapparatet, hvor hjelpere hadde lite kunnskap både om overgrep generelt, og om mannlige utsatte og kvinnelige overgripere mer spesifikt. Av de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet som unge opplever flere at de ikke blir spurt om de samme spørsmålene som det jentene gjør. Dette gjelder ikke bare seksuelle overgrep i barndommen, men også voldtekt og overgrep av voksne menn.

Alle Nok.-sentre tar imot menn, og har god kunnskap om menn som er utsatt for seksuelle overgrep.

Å kjenne skam er en vanlig reaksjon hos mennesker som har vært utsatt for overgrep. Når overgrepserfaringen går på tvers av egen eller samfunnets forventning til kjønn og seksualitet, kan den utsatte oppleve en forsterket skamfølelse.

Mange forteller at overgrepet påvirket opplevelsen av egen kjønnsidentitet og selvfølelse som mann. Fordi overgrep framstilles som noe som ikke skal skje med menn, kan utsatte menn føle på en «skadet mannlighet» i etterkant av overgrepet.

Når overgrepet oppleves som et angrep på egen kjønnsidentitet, kan det å tie om overgrepserfaringen bli en måte å bevare eget selvbilde på, en form for mestringsstrategi. Gjennom å ikke fortelle om overgrepet, kan brukeren beskytte seg mot andres reaksjoner og ivareta egen identitet.

Skam som er knyttet til brukerens opplevelse av å ha brutt med kjønnsnormer, kan bli ytterligere forsterket i møte med pårørende og hjelpeapparatets reaksjoner. Å bli møtt med mistenkeliggjøring, vantro eller bagatellisering gjør vondt verre for den utsatte. Overgrepsutsatte gutter forteller iblant om «en trippel skam», forårsaket av andres reaksjoner på historien om det man har opplevd.

Skam kan også forsterkes av overgripers kjønn - blant annet tyder forskning på at utsatte opplever overgrep fra kvinner som særlig skamfullt.

For mange er bildet av den typiske overgriperen en mann, og gjerne også en heterofil mann. Å bli utsatt fra overgrep fra en kvinne og/eller bli utsatt for overgrep i et skeivt miljø, kan gjøre det vanskeligere å gjenkjenne egen erfaring som et overgrep. Det kan også skape ekstra utfordringer rundt det å fortelle og bli trodd.

Forskning tyder på at mange utsatte opplever større skam rundt overgrep fra en kvinne enn fra en mann. En kvantitativ studie blant senterbrukere fant at både utsatte menn og kvinner brukte lengre tid på å fortelle om overgrep fra kvinnelige overgripere.

At en kvinne kan begå overgrep bryter med forventninger til kvinnerollen og kvinners seksualitet. Kvinner er forventet å være omsorgsfulle og ha en mer passiv seksualitet. Utsatte med kvinnelige overgripere forteller at disse kjønnsnormene gjør det vanskeligere å bli trodd. Det hender også at kvinnelige overgripere utnytter forestillinger om kvinners omsorgsfulle natur og vever overgrepene inn i utføringen av omsorgsoppgaver, slik som vask av småbarn eller frivillig arbeid med unge asylsøkere på mottak. En slik sammenblanding av omsorg og overgrep, kan også gjøre det vanskeligere for den utsatte å forstå situasjonen.

Overgrepsutsatte av alle kjønn kan ha opplevd at kroppen «svek» dem under overgrepet, ved at de opplevde seksuell tenning eller fikk kroppslige reaksjoner som utløsning. Dette kan også forsterke skammen rundt overgrepet og gi tanker om at det er noe galt med ens egen seksualitet. Om overgriperen tilhørte et annet kjønn enn hva den utsatte tiltrekkes av, kan kroppens svik i overgrepssituasjonen skape forvirring rundt egen seksuell orientering eller utløse ekstra skam.

Det er ikke uvanlig at utsatte stiller spørsmål ved egen seksuell orientering eller kjønnsidentitet etter overgrepet. Dette kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Kanskje opplevde man seksuell tenning under overgrepet, og lurer på om dette betyr at man tiltrekkes av personer med samme kjønn som overgriper. Andre igjen kan oppleve at overgrepet skaper avsky til personer med samme kjønn som overgriper, eller motvilje mot egen kropp og/eller kjønnsuttrykk.

Vampyrmyten, eller vampyrsyndromet, er en forestilling om at de som har blitt utsatt for overgrep kommer til å selv begå overgrep mot andre. Vampyrmyten er en kjønnet forestilling som først og fremst retter seg mot utsatte menn. Også andre utsatte, så som kvinner utsatt for overgrep fra egen mor, forteller om et slikt stigma.

Intervjuer med utsatte menn og hjelpere viser at vampyrmyten er en forestilling mange kjenner til og som flere menn har opplevd som et hinder for å fortelle om overgrepet. Menn forteller at de fryktet stigmatisering og for enkelte ble det også konsekvensen når de fortalte. Noen utsatte menn forteller at overgrepserfaringen har blitt brukt mot dem av personer de betrodde seg til, for eksempel i barnefordelingssaker. Andre frykter at det er en sannhet i vampyrmyten og reagerer med tilbakeholdenhet eller avvisning i relasjon til egne og andres barn. Disse formene for stigmatisering kan påføre utsatte ekstra skam. De kan også gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp fordi man er redd for å ikke bli trodd, eller for å bli mistenkeliggjort.

 Mange opplever at hjelperens kjønn er viktig og at de ønsker å kunne velge kjønn på hjelperen. Mangfold blant ansatte på sentrene er viktig for inkludering og fellesskap, og kan senke brukeres frykt for å møte diskriminering og fordommer i hjelpetilbudet. Sentre arbeider for likestilling og å hindre diskriminering i ansettelser og etterstreber en jevn kjønnsbalanse blant ansatte.

Den fysiske utformingen av lokalene kan også ha noe å si for brukeres opplevelse av inkludering. For eksempel kan dekor og interiør sende kjønnede signaler om hvem hovedmålgruppen for tilbudet er. Personer fra grupper som er underrepresentert ved sentrene, så som menn og minoriteter, kan også oppleve det ubehagelig om de må gjennom et fellesrom eller venterom med andre brukere for å komme til samtaletilbudet. Opplevelse av å skille seg ut og frykt for andre brukeres reaksjoner kan bli en barriere for å benytte seg av tilbudet.