Senke barrierene for hjelp

Hva slags assosiasjoner gir begrepet seksuelle overgrep? Hvilke kjønn tenker vi først på når vi hører ordene overgriper og utsatt?

Historiene vi oftest hører, i offentligheten og i media, omhandler en mannlig overgriper og en kvinnelig utsatt. I framstillingen av overgrepet diskuteres det gjerne hvorvidt de seksuelle handlingene var frivillige eller ikke, hvilket implisitt framstiller både overgriper og utsatt som heterofile. Språket vi bruker til å snakke om overgrep mer generelt er også ofte kjønnet - tenk bare på ordet «voldtektsmann». Denne kjønningen av overgrep former igjen våre antakelser om hvordan overgrep skjer og hvilke kroppsdeler som er involvert.

Om ens egen overgrepshistorie ikke passer inn i disse dominerende fortellingene, kan det bli vanskeligere å forstå at det man har blitt utsatt for er et overgrep.

Selv om den offentlige samtalen om overgrep har blitt mer mangfoldig og nyansert de siste årene, hører vi fortsatt relativt lite om overgrepsutsatte menn, kvinnelige overgripere og overgrep mot LHBTIQ-personer. Dette kan gjøre at overgrepsutsatte menn og LHBTIQ-personer, og personer utsatt for overgrep fra kvinner, strever med å forstå og å bearbeide egne erfaringer. Vanskeligheter med å forstå egne erfaringer som overgrep kan forsterkes av manglende bevissthet og kunnskap i hjelpeapparatet.

Å kjenne skam er en vanlig reaksjon hos mennesker som har vært utsatt for overgrep. Når overgrepserfaringen går på tvers av egen eller samfunnets forventning til kjønn og seksualitet, kan den utsatte oppleve en forsterket skamfølelse.

Mange utsatte menn forteller at overgrepet påvirket opplevelsen av egen kjønnsidentitet og selvfølelse som mann. Fordi overgrep framstilles som noe som ikke skal skje med menn, kan utsatte føle på en «skadet mannlighet» i etterkant av overgrepet. Om brukeren opplever sin maskulinitet som tett knyttet til sin etniske tilhørighet, kan overgrepet også true deres etniske identitet.

Forsterket skam trekkes også fram som en vanlig reaksjon hos overgrepsutsatte transpersoner. Denne skammen kan blant annet skyldes transnegative forestillinger, slik som tanker om at overgrepet skjedde på grunn av den utsattes kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og at de dermed hadde skyld i det selv.

Når overgrepet oppleves som et angrep på egen kjønnsidentitet, kan det å tie om overgrepserfaringen bli en måte å bevare eget selvbilde på, en form for mestringsstrategi. Den utsattes verdighet avhenger dermed av hemmeligholdelse. Gjennom å ikke fortelle om overgrepet, kan brukeren beskytte seg mot andres reaksjoner og ivareta egen identitet.

Skam som er knyttet til brukerens opplevelse av å ha brutt med kjønnsnormer, kan bli ytterligere forsterket i møte med pårørende og hjelpeapparatets reaksjoner. Å bli møtt med mistenkeliggjøring eller bagatellisering gjør vondt verre for den utsatte. Overgrepsutsatte gutter forteller i blant om «en trippel skam», forårsaket av andres reaksjoner på historien om det man har opplevd.

Skam kan også forsterkes av overgripers kjønn - blant annet tyder forskning på at utsatte opplever overgrep fra kvinner som særlig skamfullt.

Eksempel på tiltak:

Tydeliggjøre at tilbudet er for alle. Sentrenes nettsider og øvrige informasjonsmateriell bør inneholde en mangfoldserklæring som presiserer at tilbudet er for alle, inkludert menn og LHBTIQ-personer, og at sentrene jobber for likestilling og mot diskriminering. Her kan teksten fra felles faglig plattform brukes. Det bør presiseres at bruk av lavterskeltilbudet ikke krever at brukeren har rett til helsetjenester i Norge.

For mange er bildet av den typiske overgriperen en mann, og gjerne også en heterofil mann. Å bli utsatt fra overgrep fra en kvinne og/eller bli utsatt for overgrep i et skeivt miljø, kan gjøre det vanskeligere å gjenkjenne egen erfaring som et overgrep. Det kan også skape ekstra utfordringer rundt det å fortelle og bli trodd.

Forskning tyder på at mange utsatte opplever større skam rundt overgrep fra en kvinne enn fra en mann. En kvantitativ studie blant senterbrukere fant at både utsatte menn og kvinner brukte lengre tid på å fortelle om overgrep fra kvinnelige overgripere.

At en kvinne kan begå overgrep bryter med forventninger til kvinnerollen og kvinners seksualitet. Kvinner er forventet å være omsorgsfulle og ha en mer passiv seksualitet. Utsatte med kvinnelige overgripere forteller at disse kjønnsnormene gjør det vanskeligere å bli trodd. Det hender at kvinnelige overgripere utnytter forestillinger om kvinners omsorgsfulle natur og vever overgrepene inn i utføringen av omsorgsoppgaver, slik som vask av småbarn eller frivillig arbeid med unge asylsøkere på mottak. En slik sammenblanding av omsorg og overgrep, kan også gjøre det vanskeligere for den utsatte å forstå situasjonen.

Noe av den samme problemstillingen kan gjøre seg gjeldende når overgrep skjer innad i et minoritetsmiljø, som skeive miljøer. Det har vært en tendens til å bagatellisere vold i samkjønnede relasjoner og forstå den som mer gjensidig og mindre grov enn i heterofile forhold. Mange sitter med en forventning om at skeive miljøer skal være et trygt sted for skeive, en frisone fra krenkelser du kan oppleve i møte med majoritetssamfunnet.

Å fortelle om overgrep begått av en LHBT-person mot en annen, forstyrrer dette bildet. Personer i miljøet kan ha lite motivasjon for å tro den utsatte, fordi det både vil skape konflikt innad og potensielt svartmale miljøet utad. Kanskje er overgriper en person som andre i miljøet vet har blitt utsatt for vold og diskriminering på grunn av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller seksuell orientering. Dette kan forsterke følelser av skam og skyld hos den utsatte, fordi overgriper er en person man i utgangspunktet har empati for.

Vampyrmyten og andre former for stigmatisering

Vampyrmyten, eller vampyrsyndromet, er en forestilling om at de som har blitt utsatt for overgrep kommer til å selv begå overgrep mot andre. Vampyrmyten er en kjønnet forestilling som først og fremst retter seg mot utsatte menn. Også andre utsatte, som kvinner utsatt for overgrep fra egen mor, forteller om et slikt stigma.

Intervjuer med utsatte menn og hjelpere viser at vampyrmyten er en forestilling mange kjenner til og som flere menn har opplevd som et hinder for å fortelle om overgrepet. Menn forteller at de fryktet stigmatisering og for enkelte ble det også konsekvensen når de fortalte. Noen utsatte menn forteller at overgrepserfaringen har blitt brukt mot dem av personer de betrodde seg til, for eksempel i barnefordelingssaker. Andre frykter at det er en sannhet i vampyrmyten og reagerer med tilbakeholdenhet eller avvisning i relasjon til egne og andres barn.

Det finnes liknende kjønnede og seksuelle forestillinger som retter seg mot skeive personer. Historiske perspektiver som framstilte LHBT-personer som seksuelle avvikere, bidro til å skape en tenkt kobling mellom seksuelle og kjønnede minoriteter og perversitet. Også i dag ser vi eksempler på at i sær transkvinner og eldre homofile menn blir framstilt som potensielle overgripere i samfunnsdebatt, litteratur og film.

Disse formene for stigmatisering kan påføre utsatte ekstra skam. De kan også gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp, fordi man er redd for å ikke bli trodd som utsatt eller for å bli mistenkeliggjort.

Selvopplevd diskriminering kan ha negativ innvirkning på psykisk helse, noe som i seg selv gjør hjelpesøking vanskeligere. Personer fra minoritetsgrupper kan erfare et fenomen kalt minoritetsstress, der opplevelse av fordommer og stigmatisering basert på gruppetilhørighet fører til høyt stressnivå over tid og påfølgende helseplager. Minoritetstress kan skje også som følge av indirekte diskriminering, slik som negativ medieomtale av en minoritetsgruppe.

Selv om den psykiske helsen blant LHB-personer generelt er god, har levekårsundersøkelser funnet forhøyet forekomst av psykiske helseplager og selvmordsforsøk blant LHB-personer sammenliknet med heterofile personer. Psykiske plager, slik som depresjon, kan gjøre at utsatte ikke orker å søke hjelp.

Når det gjelder selvmordstematikk vet vi også at menn tar livet sitt oftere enn kvinner. Forskning på overgrepsutsatte menn kan tyde på at selvmordstanker og selvmordsforsøk er vanlig i denne gruppen. Samtidig ser bifile kvinner, trans- og interkjønnpersoner ut til å være særlig sårbare for selvmordstanker og -forsøk.

Overgrepsutsatte av alle kjønn kan ha opplevd at kroppen «svek» dem under overgrepet, ved at de opplevde seksuell tenning eller fikk kroppslige reaksjoner som utløsning. Dette kan også forsterke skammen rundt overgrepet og gi tanker om at det er noe galt med ens egen seksualitet. Om overgriperen tilhørte et annet kjønn enn hva den utsatte tiltrekkes av, kan kroppens svik i overgrepssituasjonen skape forvirring rundt egen seksuell orientering eller utløse ekstra skam.

Hos noen overgrepsutsatte kan dette lede til et anstrengt forhold til personer av en annen seksuell orientering. Dette er det viktig for gruppeledere å være bevisst på i gruppesamtaler, hvor brukere med forskjellige seksuelle orienteringer kan være til stede. Gruppeleder må sørge for at sinne og avsky mot overgriper kanaliseres på en måte som ikke angriper f.eks. homofile som gruppe.

Det er ikke uvanlig at utsatte stiller spørsmål ved egen seksuell orientering eller kjønnsidentitet etter overgrepet. Dette kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Kanskje opplevde man seksuell tenning under overgrepet, og lurer på om dette betyr at man tiltrekkes av personer med samme kjønn som overgriper. Andre igjen kan oppleve at overgrepet skaper avsky til personer med samme kjønn som overgriper, eller motvilje mot egen kropp og/eller kjønnsuttrykk.

Denne typen tanker er en erfaring som mange overgrepsutsatte deler, på tvers av kjønn og seksuell orientering. LHBTIQ-personer kan imidlertid i større grad enn heterofile og ciskjønnede streve med slike tanker, og ha behov for å utforske sammenhengen mellom overgrepserfaringen og egen seksualitet eller kjønnsidentitet.

Noen utsatte LHBT-personer uttrykker selv at det kan være en sammenheng mellom egen identitet og overgrepet. Andre opplever at overgrepserfaringen blir brukt av mennesker rundt dem som en forklaring på deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. I en britisk studie fortalte overgrepsutsatte transpersoner at de kviet seg for å oppsøke hjelp, fordi de fryktet at hjelpere ville tro at overgrepet forårsaket deres kjønnsidentitet.

Samtaler om overgrep inneholder ofte referanser til kropp. Utsatte må ikke bli presset til å bruke et språk de ikke er komfortable med i beskrivelse av egen kropp og overgrepet. Erfaringer fra sentrene tilsier at det kan være kjønnsforskjeller i hva slags språk man bruker: hva slags begreper man foretrekker og hvor direkte man er. Samtidig er det viktig å ha en åpen tilnærming til hver enkelt brukers behov og preferanser, og være klar over at andre faktorer, som kultur, også påvirker personers språk.

En særskilt utfordring utsatte transpersoner nevner, er at det å fortelle om overgrepet kan innebære å også måtte snakke om andre vanskelige, kanskje traumatiske, erfaringer knyttet til egen kropp, anatomi eller kjønnsidentitet. Et eksempel er når brukere opplever overgrepet før de er åpne om sin kjønnsidentitet. Å gjenfortelle overgrepet innebærer da å måtte snakke om en tid hvor de utad presenterte seg som, eller ble oppfattet som, et kjønn de ikke identifiserer seg som nå.

I tillegg kan det å måtte snakke om egen kropp og genitalier i hjelpesamtalen, for noen utsatte forsterke følelser av kjønnsdysfori og annet stress knyttet til egen anatomi. Kjønnsdysfori er en medisinsk betegnelse som forklares som ubehag forårsaket av manglende samsvar mellom en persons kjønnsidentitet og det kjønnet personen ble tillagt ved fødselen.

Av internasjonal forskning framgår at mange transpersoner frykter at hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om tematikk knyttet til ikke-normative kjønnsidentiteter. I en svensk helseundersøkelse blant transpersoner svarte nesten 1/3 at de hadde opplevd å måtte «lære opp» helsepersonell om transtematikk før de kunne få riktig hjelp. Det var også et betydelig antall som hadde opplevd at ansatte i helsevesenet tiltalte dem med feil navn eller pronomen.

Å bli feilkjønnet eller tvunget til å forklare sin egen kjønnsidentitet, kan bli en særlig belastning for overgrepsutsatte som allerede er i en psykisk krevende situasjon. Dette understreker viktigheten av at ansatte ved sentrene har god kompetanse på kjønnsidentitetstematikk og høy bevissthet om dette i sin praksis.

Intervjuer med menn og LHB-personer utsatt for overgrep finner liknende problemstillinger. Mange frykter at hjelpere ikke skal ha kunnskap om eller forståelse for hvordan kjønn og seksuell orientering har innvirket på opplevelsen av overgrepet, eller blitt brukt av overgriperen i forbindelse med overgrepet. Utsatte menn forteller i intervjustudier om flere negative møter med hjelpeapparatet, hvor hjelpere hadde lite kunnskap både om overgrep generelt, og om mannlige utsatte og kvinnelige overgripere mer spesifikt.

Problemstillinger nevnt av utsatte LHBT-personer er at hjelperne ikke vil forstå hvordan homonegativitet eller transfobi ble brukt i overgrepssituasjonen, så som gjennom trusler om outing, tvang til ubeskyttet sex eller misbruk av sikkerhetsord under BDSM sex. Mange er bekymret for at hjelpeapparatet har liten kunnskap om samtykkende sex mellom personer av samme kjønn og at hjelperne derfor heller ikke vil forstå eller ta på alvor overgrep mellom personer av samme kjønn.

Norsk forskning tyder ikke på at LHB-personer er mer utsatt for voldserfaringer enn befolkningen for øvrig. En betydelig andel skeive oppgir likevel at de har blitt utsatt for trakassering og vold på grunn av sitt kjønnsuttrykk eller seksuelle orientering, eller at de kjenner andre som har blitt det. Andre aspekter ved brukernes identitet vil også kunne påvirke deres erfaringer med diskriminering og vold. En levekårsundersøkelse blant skeive med innvandrerbakgrunn fant at denne gruppen rapporterte om høyere utsatthet for vold og trusler enn befolkningen for øvrig, og flesteparten av voldshendelsene skjedde på offentlig sted.

Tidligere erfaringer med diskriminering og hatbasert vold, det være seg på individnivå eller gruppenivå, kan påvirke personers tillit til hjelpeapparat og ens følelse av trygghet i samfunnet. I en spørreundersøkelse blant svenske transpersoner, oppga 65% at de i løpet av det siste året hadde avstått fra aktiviteter, i frykt for å bli dårlig behandlet på grunn av at de er transpersoner.

At mange overgrepsutsatte kjenner på en høy terskel for å fortelle noen om overgrepet, er noe de ansatte på sentrene vet godt. Frykt for diskriminering kan gjøre terskelen høyere. I flere studier oppgir overgrepsutsatte at frykt for transfobi og homofobi, fra ansatte og fra andre brukere, er hovedgrunner til at de ikke oppsøker hjelpetilbud. Også heterofile cismenn kan frykte å bli diskriminert ved hjelpetilbud for overgrepsutsatte, i egenskap av å være menn.

Seksuelle overgrep mot LHBTIQ-personer kan være motivert av homonegativitet og transfobi, eller skje på måter der overgriper utnytter fordommer mot skeive eller marginalisering på grunn av skeiv identitet. Dette kan oppleves svært traumatiserende og kreve ekstra bearbeidelse. Dette gjør det enda viktigere at ansatte ved sentrene har kunnskap om diskriminering og hatbasert vold.

I intervjuer med overgrepsutsatte menn og LHBT-personer kommer det fram at mange opplever at hjelperens kjønn er viktig og at de ønsker å kunne velge kjønn på hjelperen. Mangfold blant ansatte har også en symbolsk effekt: det kan signalisere inkludering og fellesskap, og senke brukeres frykt for å møte diskriminering og fordommer ved hjelpetilbudet.

Fysisk utforming av lokaler kan også ha noe å si for brukeres opplevelse av inkludering. For eksempel kan dekor og interiør sende kjønnede signaler om hvem hovedmålgruppen for tilbudet er. Personer fra grupper som er underrepresentert ved sentrene, så som menn og minoriteter, kan også oppleve det ubehagelig om de må gjennom et fellesrom eller venterom med andre brukere for å komme til samtaletilbudet. Opplevelse av å skille seg ut og frykt for andre brukeres reaksjoner kan bli en barriere for å benytte seg av tilbudet.

Kjønnsdelte gruppetilbud verdsettes av mange utsatte. Tilbud om egne mannsgrupper sender også et inkluderende signal til utsatte menn. Samtidig vil kjønnsdelte grupper også ekskludere mange utsatte, det være seg på grunn av kjønnsidentitet eller preferanser. Det er også viktig å være tydelig på hvorvidt kjønnsdelte grupper er transinkuderende, eller ikke.