Mer handling, mindre håpløshet. Det finnes hjelp hvis vi vil.
Når det snakkes om seksuelle overgrep tyr politikere fort til en håpløshetsretorikk. Det bør de være forsiktige med. Det er en kort vei fra “dette er så forferdelig” til “ dette får jeg ikke gjort noe med.”
Med de beste intensjoner omtalte en tidligere justisminister voldtekt som “nesten – drap”. Det er en beskrivelse som har satt seg. I Handlingsplanen mot voldtekt 2019-2022, ble det beskrevet som en så enorm lidelse at ingen tiltak fra det offentlige kunne gjenopprette skaden. Derfor var forebygging det viktigste man kunne gjøre.
Forebygging er kjempeviktig, men selv ikke vi som har en nullvisjon tror at vi kommer til #nullovergrep i morgen. Hjelp og forebygging kan ikke settes opp mot hverandre som et enten-eller.
Det er mot, det er trøkk og det er håp
Tenk på det: 1 av 3 kvinner, 1 av 10 menn har vært utsatt for seksuelle overgrep. En tredjedel ble utsatt i barndommen. 1 av 10 kvinner har vært utsatt for voldtekt i Norge. Det er veldig mange mennesker som ifølge retorikken skal være nesten-døde eller hinsides hjelp fra offentlige tiltak.
Både justisministeren og handlingsplanen hadde på sitt vis rett i alvoret de beskrev. Likevel blir det veldig, veldig feil. Vi må slutte å snakke om mennesker som hinsides hjelp. Det er ikke bare et dårlig menneskesyn, det er også usant.
“Veldig mange tror at det vi driver med er tungt hele tiden, og det er det ikke.”
“Jeg tenker at de som kommer inn døra hos oss, det er mot og det er trøkk og det er mye håp der.”
(Hør flere Nok.-ansatte snakke om tilbudet i filmen under)
Hver dag møter Nok. og Smiso-sentrene mennesker med håp og styrke til å finne nye veier videre etter overgrep. Dette er tverrfaglige, lavterskel støttetilbud med spisskompetanse om seksuelle overgrep. Her får overgrepsutsatte hjelp som de ikke får noen andre steder.
Det finnes hjelp, hvis vi vil
I desember har NRK skrevet om Maria som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Hun må reise nesten 200 kilometer fra Alta til Tromsø for å få den hjelpen hun trenger. Maria og mange med henne ønsker tilgang til et Nok.- eller Smiso-senter. De siste årene har tre av tilbudene i Nord-Norge blitt nedlagt, blant annet i Alta der Maria bor.
Nok. Norge har i flere år varslet både Storting og departement om at Nok.- og Smiso- sentrene har en sårbar og arbeidskrevende finansieringsordning. En ny finansieringsordning og nødvendig styrking av tilbudene vil koste ca. 50 millioner kroner mer over statsbudsjettet. De fleste stortingsrepresentantene vi har snakket med mener at dette er en liten kostnad i forhold til tilbudet 21 sentre gir over hele landet. Likevel har ikke finansieringsordningen blitt endret. Barne- og familiedepartementet vil ikke svare på om vi kan vente en ny ordning.
På vei inn i et nytt år ber vi Storting og regjering om å pakke bort håpløshetstanken og heller sørge for likeverdige lavterskeltilbud til overgrepsutśatte i hele Norge.
Vi ønsker alle våre folkevalgte en god jul og et godt nytt år fylt av mot, trøkk og mye håp. La oss gå inn i et nytt år med tro på at mennesker kan hjelpes.
