Vern av barn

Alle mennesker har en selvstendig plikt til å avverge visse straffbare forhold. Disse bestemte straffbare forholdene er beskrevet i § 196 i straffelovenog flere av dem angår overgrep mot barn.

Avvergeplikten gjelder følgende seksuallovbrudd:

• • voldtekt (§ 291)

• • voldtekt av/seksuell omgang med barn under 14 år (§ 299)

• • misbruk av overmaktsforhold og lignende (§ 295)

• • incest (§ 312)

• • seksuell omgang mellom andre nærstående (§ 314).

Plikten gjelder blant annet også vold i nære relasjoner, grov frihetsberøvelse, grov kroppsskade og drap.

Avvergeplikten er en generell plikt som gjelder for alle og unnlatelse er straffbart. Det innebærer at man gjennom anmeldelse eller på annen måte må forsøke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, dersom det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått. Avvergeplikten går foran taushetsplikten.

Sentrene omfattes av opplysningsplikten beskrevet i barnevernlovens § 6-4, og vil gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når:

• • det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt,

• • det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

• • et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, eller

• • det er grunn til å tro at et barn blir, eller vil bli, utnyttet til menneskehandel

Opplysningsplikten gjelder for alle under 18 år, som ansatte får opplysninger om i arbeids medfør. Opplysningsplikten fritar de ansatte fra taushetsplikten. Alle brukere blir opplyst om taushetsplikten og unntakene fra denne, inkludert opplysningsplikten. Plikten gjelder både ved mistanke om faktiske overgrep og mulige framtidige overgrep.

Ansatte bør i tillegg være oppmerksomme på at «alvorlige atferdsvansker» inkluderer vedvarende problematisk seksuell atferd, misbruk av rusmidler og salg og bytte av sex. Både disse forholdene, og punktet om alvorlig skade og nedsatt funksjonsevne, kan gjøre seg gjeldende i samtaler med unge overgrepsutsatte.

Om brukeren er under 16 år, skal foresatte i utgangspunktet informeres. Dette framgår av Pasient - og brukerrettighetsloven § 3-4. Brukeren, altså barnet, skal alltid orienteres om at informasjonen gis videre. Barnet skal også så tidlig som mulig informeres om foresattes rett til informasjon og unntakene fra denne retten.

Unntak fra foresattes rett til informasjon er:

• hvis brukeren er mellom 12 og 16 år er det rom for ikke å informere foresatte, når «brukeren av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette».
• om «tungtveiende hensyn til brukeren taler mot det». Dette gjelder uansett brukerens alder.

Ansatte ved sentrene har ifølge det første punktet lov til å la være å informere foresatte, om barnet er over 12 år og gir sterkt uttrykk for at de ikke ønsker å involvere foresatte. Her må den ansatte utvise skjønn og sammen med barnet gjøre en vurdering på hva som er til beste for akkurat dette barnet i deres situasjon. Barnets ønske bør veie tungt, samtidig bør man i slike tilfeller også undersøkeom forholdene utløser opplysningsplikten til barnevernet.

Foresatte har likevel rett til informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret. Om barnet er i barneverntjenestens omsorg, er det barnevernet som skal informeres, ikke foresatte.

Punkt to gjelder uansett alder. For sentrene, vil dette unntaket være aktuelt dersom brukeren har blitt utsatt fra overgrep fra en foresatt eller om det er fare for represalier fra familien om foresatte informeres. I slike tilfeller må det sikres at det er tilstrekkelig oppfølging av barnet fra andre omsorgspersoner og/eller instanser.

Den helserettslige myndighetsalderen er 16 år. Barn under 16 år har som hovedregel ikke samtykkekompetanse. Om helsehjelpen angår forhold som foresatte eller andre omsorgspersoner ikke bør få vite om (se Informasjon til foresatte), kan barn mellom 12 og 16 år likevel samtykke til helsehjelp⁴. Barn over 7 år, og yngre barn ut fra modenhetsgrad, har rett på informasjon og rett til å uttale seg i spørsmål om samtykke til helsehjelp⁵.

Når bruker er mellom 16 og 18 år, er det opp til den som yter helsehjelp å avgjøre om personens psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn tilsier at de kan gi et informert samtykke⁶.

Foresatte har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Det er tilstrekkelig at én av foresatte, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet. For foresatte gjelder dette uavhengig av om denne har foreldreansvaret for barnet⁷.

Når barn er brukere av sosiale tjenester og helsetjenester, har de rett til tilpasset informasjon.

Dette framgår av § 3-5 i pasient- og brukerrettighetsloven

"Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte."

Det er ulovlig å dele eller oppbevare seksualiserte bilder eller film av barn under 18 år. Dette anses som et seksuallovbrudd, jf. straffeloven § 311. At barnet har gitt fra seg bildene frivillig, har i utgangspunktet ingenting å si.

Å dele nakenbilder eller seksualiserte bilder av andre vil som oftest også være en krenkelse av privatlivets fred, jf. straffeloven § 267.

I tillegg har alle personer et generelt vern mot uønsket spredning av bilder av seg selv, gjennom § 104 i åndsverkloven. Denne sier at fotografier av en person ikke kan deles uten denne personens samtykke, med mindre bildet har en allmenn interesse eller viser en forsamling eller liknende.