Tilbake til hovedsiden

Barns utvikling og samtalekompetanse

Barn og samtalekompetanse

Allerede fra treårsalderen kan barn være i stand til å gjenfortelle traumatiske eller stressfylte opplevelser fra eget liv¹. Barn under denne alderen vil sjelden ha språket til å formidle, men kan demonstrere i atferd hva som har skjedd med dem, så som gjennom lek som gjentar opplevelser².

For å kunne huske og gjenfortelle en hendelse, må imidlertid barnet ha utviklet en språklig formidlingsevne og adekvat begrepsforståelse for å inngå i en dialog med en voksen³. Noen utsatte barn vil trenge terapeutisk hjelp til å etablere trygghetsskapende begreper og tankesett, og tilegne seg samtalekompetanse, før de kan sette ord på vonde opplevelser⁴.

Voksne samtalepartnere bør også være bevisst på at barns modenhet kan være ulik fra situasjon til situasjon. Barn utsatt for livsbelastninger kan opptre i tråd med sin faktiske alder på mange områder, men kan i noen situasjoner fremstå som mye yngre enn alderen skulle tilsi⁵.

Barn under press kan reagere med å oppføre seg barnsligere enn forventet⁶. Dette bør forstås som et utrykk for utrygghet og søk etter hjelp, og henger gjerne sammen med skamtrykket barnet føler. Barnet må møtes på det modenhetsnivået de befinner seg der og da:

«Når 14-åringen oppfører seg som en 4-åring, er det 4-åringen vi må møte først i samhandlingen⁷».

Først når barnet har blitt respektert på funksjonsnivået det prøver å mestre situasjonen ut fra, kan den voksne støtte barnet til en mer aldersadekvat funksjon⁸.

Samspill mellom barn og voksen

Barns evne til å fortelle avhenger i stor grad av samspillet mellom den voksne og barnet, og hva du som voksen bringer inn i kommunikasjonen.

Når det oppstår problemer med å få barnet til å fortelle, handler ikke dette nødvendigvis om barnets kompetanse eller utviklingsnivå⁹. Mer sannsynlig handler det om din egen kommunikasjon og samspillet i samtalen. Ofte har du som voksen gått for fort fram.

«Ditt bidrag til samspillet vises gjennom hva barnet sier og gjør¹⁰.»

Det kan være nyttig å skille mellom barnets dialogpotensial og barnets aktuelle kommunikasjonskompetanse¹¹. Sistnevnte er basert på barnets faktiske samspillserfaringer så langt og sier lite om barnets potensial for kommunikasjon. I møte med barn med samspillvansker eller dårlige kommunikasjonserfaringer, er det viktig å unngå repetisjoner av negative mønster, men heller støtte opp under barnets dialogpotensial.

Barns utvikling

Teksten under baserer seg på Kar i Trøtten Gamst sin bok Profesjonelle barnesamtaler: Å ta barn på alvor, og gjennomgår noen av de mest sentrale punktene.

2-3 år

I 2 til 3-årsalderen begynner barn å utvikle sin selvoppfatning og identitetsopplevelse. Barn i denne alderen kan delta i verbale samtaler og fortelle hva de har opplevd. De kan også formidle tanker. De er derimot generelt sett ikke i stand til å ta andres perspektiv, eller forstå at andre ser eller tenker noe annet enn dem.

Selv om barn i denne alderen klarer å samtale verbalt, kan de likevel trenge støtte av ikke-verbalt språk for å formidle seg og gjøre seg forstått. Språkforståelsen ligger foran egen språkproduksjon og barna vil derfor forstå mer enn de klarer å gi uttrykk for.

4-5 år

I 4-5 årsalderen kan barn beskrive sammenhenger og følelser. Barn i denne alderen kan i større grad inngå i dialogsamtaler, men trenger struktur og hjelp til å forstå hva de skal snakke om. Fram til 5-årsalderen, vil de fleste ha en usikker evne til å ta andres perspektiv. Barnet vil derfor i liten grad legge merke til at du som samtalepartner ikke forstår og vil ikke nødvendigvis si fra at de ikke forstår.

I erfaringsnære situasjoner, som ligner situasjoner fra barnets dagligliv, kan likevel barn fra 3-4-årsalderen sette seg inn i andres situasjon. Det er også store forskjeller fra barn til barn, og voksne kan komme til å undervurdere barns samtalekompetanse.

Barnets tidsbegrep er knyttet til kontekst og rutiner i hverdagen. De vil i liten grad kunne tidfeste hendelser uten å vise til konkrete situasjoner.

6-7 år

Barn i denne alderen snakker i prinsippet som voksen, men har mindre ordforråd og ikke minst en mangelfull forståelse av mange av begrepene de bruker.

Barna blir stadig bedre på mange aspekter av dialog, som turtaking, å ta dialoginitiativ, opprettholde tema og oppklare misforståelser. Å holde fokus på et tema er likevel krevende for mange og barna vil derfor ha stort utbytte av at den voksne gir tydelig struktur og styring i samtalen.

Når de skal gjengi hendelser de selv har vært med på, er barna fortsatt bedre til å uttrykke seg gjennom handling enn gjennom ord. Barna vil kunne gi mer informasjon om de får supplere sin verbale fortelling med å vise hva som skjer.

Barn i denne alderen har fortsatt en usikker oppfattelse av tid, mengdeforståelse og preposisjoner. Spørsmål rundt dette må derfor ofte omskrives til situasjonen eller barnet må vise i handling.

8-12 år

Barn i denne alderen har generelt gode strategier for å samtale med voksne og de kan ta den andres perspektiv. De søker bekreftelse på egne meninger og holdninger, og justerer disse i samspill med andre. De er mer bevisste på hva de vet og ikke vet. De får også et tydelig tidsbegrep.

Rundt 12-årsalderen har barn vanligvis oppnådd samme språklige kapasitet som en voksen, men de kan fortsatt ha en ulik forståelse av det språklige budskapet. Dette er ikke på grunn av kognitiv kapasitet, men fordi barna mangler erfaringer.

Barn og spørsmålsstilling

Flere samtalemetodikker har som prinsipp at den voksne skal stille minst mulig spørsmål. Spørsmål avbryter barnets tankeprosesser og frie fortelling, og fører lett til forvirring¹².

Når voksne stiller mange spørsmål, opplever barnet fort samtalen som en test hvor de må prestere, snarere enn en dialog¹³. Dette henger sammen med at barn gjerne ser på voksne som kunnskapshavere og antar at de voksne vet svaret. Usikre barn er særlig sårbare for spørsmålsstilling: Usikre barn blir ofte stilt spørsmål av voksne og dette forsterker lett usikkerheten. Fokus bør derfor være på å trygge barnet og gi barnet svar, før barnet kan svare selv.

Et alternativ til å stille spørsmål kan være «emosjonell tankelesing» eller medopplevende beskrivelser¹⁴. Den voksne kan for eksempel si: «Det er vanskelig å snakke om dette?» i stedet for «Er det vanskelig å snakke om dette?». Dette kalles spørrende konstatering og avbryter ikke barnet i opplevelsen på samme måte som direkte spørsmål. Samtidig gir den spørrende tonen barnet rom for å avvise påstanden.

Andre alternativer til direkte spørsmål er gjentakelser og lyttende pauser. Begge deler vil gjerne tolkes som en oppfordring til å fortsette.

Barn stiller ofte ikke spørsmål om egen og familiens situasjon selv¹⁵. Skam kan for eksempel allerede fra 3-4-årsalderen hindre barnet i å spørre. Barna kan derfor være avhengige av at de voksne tar initiativ til å bringe opp viktig informasjon. Den voksne fagpersonen bør derfor tilrettelegge for at barnet skal slippe å stille spørsmål, ved å aktivt gi informasjon som svar på spørsmål de antar at barnet har.

Last ned hele veilederen

Vi tar gjerne i mot innspill til veilederen!

Fotnoter

Langballe og Schultz 2016, Gamst 2011
Gamst 2011.
Langballe og Schultz 2016, Gamst 2011
Langballe og Schultz 2016, Gamst 2011
Jørgensen og Lillevik 2016.
Øvreeide 2009.
Jørgensen og Lillevik 2016.
Øvreeide 2009.
Gamst 2011
Gamst 2011
Øvreeide 2009
Gamst 2011, Øvreeide 2009
Øvreeide 2009
Øvreeide 2009
Øvreeide 2009

Barns utvikling og samtalekompetanse

Samtale-kompetanse

Barns utvikling

Om å stille spørsmål

Barn og samtalekompetanse

Samspill mellom barn og voksen

Barns utvikling

Barn og spørsmålsstilling

Vi tar gjerne i mot innspill til veilederen!

Fotnoter