Lover og regelverk

Personer med nedsatt funksjonsevne er grunnleggende beskyttet av de samme bestemmelsene i den norske straffeloven som alle andre borgere. Dette omtales spesifikt i kapittel 25 (Voldslovbrudd) og kapittel 26 (Seksuallovbrudd).

Loven om seksuallovbrudd slår fast at det er forbudt å skaffe seg eller en annen seksuell omgang gjennom vold, trusler eller utnyttelse av en annen persons manglende evne til å sette seg til motverge¹. Dette gjelder også krenkende handlinger og uanstendig atferd på offentlig sted og via telefon, internett eller annen elektronisk kommunikasjon². At en person ikke kan sette seg til motverge kan for eksempel være at personen er bevisstløs, eller har fysiske eller psykiske funksjonshemminger.

Det er videre straffbart å misbruke sin stilling, tillits- eller andre avhengighetsforhold til å skaffe seg seksuell omgang gjennom utnyttelse av en persons psykiske lidelse eller psykiske funksjonshemming³.

Seksuallovbrudd mot personer med utviklingshemming regnes som skjerpende omstendighet ved fastsettelse av straffereaksjon⁴. Det betyr at lovbryter bør idømmes strengere straff fordi offeret har utviklingshemming. Loven gjelder også dersom overgriper bevisst utnytter offerets nedsatte funksjonsevne. Straffeloven gjelder også ved opphold i institusjoner i kriminalomsorgen, politiet eller barnevernet⁵.

Les mer om seksuallovbrudd mot barn her.

FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) forplikter staten Norge til å beskytte mennesker med funksjonsnedsettelse mot utnytting, vold og misbruk⁶. Dette innebærer blant annet å sørge for hensiktsmessig hjelp og støtte til mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres familier og omsorgspersoner. Tjenestetilbud skal ta hensyn til funksjonsnedsettelsen.

FN-konvensjonen inneholder også en rekke krav til universell utforming av tjenester og tilgang til informasjon:

For at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder, skal partene treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, IKT-systemer⁷.

Disse tiltakene skal blant annet gjelde for:

1. Bygninger, veier, transport og andre innendørs og utendørs tilbud, herunder skoler, boliger, helsetjenestens lokaler og arbeidsplasser,
2. Informasjon, kommunikasjon og andre tjenester, herunder elektroniske tjenester og nødtjenester.

Tiltakene skal i tillegg inkludere identifisering og fjerning av det som hindrer og vanskeliggjør tilgjengeligheten.

I Norge er kravene til universell utforming lagt under sektorspesifikke lovverk, samt likestillings- og diskrimineringsloven.

Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse⁸. Ifølge loven har sentrene plikt til universell utforming, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.

Forbudet mot diskriminering gjelder både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det trenger ikke ha vært intensjon om å diskriminere.

Loven plikter videre at man skal arbeide for å fremme likestilling, med særlig fokus på kvinner og minoriteter. Med likestilling menes likeverd, det vil si like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter med andre ord tilgjengelighet og individuell tilrettelegging. Både voksne og barn har rett på individuell tilrettelegging i møte med kommunale tjenestetilbud⁹.

Plikten gjelder informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) slik som nettsider, så vel som de fysiske lokalene. Loven gir også sentrene en plikt til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten¹⁰.

Brudd på plikten til universell utforming eller individuell tilrettelegging er, ifølge loven, diskriminering.

Nettsider og annen elektronisk teknologi som brukes til å publisere informasjon rettet mot eller stilt til rådighet for allmenheten, skal være universelt utformet.

At en nettside er universelt utformet innebærer følgende:

• Mulighet til å forstørre tekst
• Mulighet for å endre fargekontrast
• Mulighet for opplesning av tekst

Nye IKT-løsninger skal være universelt utformet innen 2019, og eksisterende løsninger skal være universelt utformet senest innen 1. januar 2021¹¹.

Nettløsningene skal være utformet på nivå med Web Content Accessibility Guidelines 2.0¹².

Sentrene har dermed plikt til å sørge for at informasjon som er beregnet på allmennheten gis i tilgjengelige formater, og ved hjelp av teknologi tilpasset ulike former for funksjonsevner.

Alle private og offentlige virksomheter som retter seg mot allmennheten har plikt til å være universelt utformet¹³.

At en virksomhet plikter å være universelt utformet innebærer ikke nødvendigvis alle sider av virksomheten. En butikk som selger varer er for eksempel pliktig til å ha lokaler som er tilgjengelig for alle sine kunder, men det er ikke et krav om at toaletter og pauserom for ansatte er universelt utformet. Da disse ikke er tilgjengelige for allmennheten.

Arbeidsgiver har likevel et ansvar for å sørge for individuell tilrettelegging for sine ansatte slik at også personer med nedsatt funksjonsevne kan jobbe¹⁴.

Kravet om universell utforming gjelder også dersom virksomheten driver deler av sin virksomhet via nettsider og digitale applikasjoner. I tillegg stilles det ulike krav til nye og gamle bygg. Alle nye bygg som er tilgjengelige for publikum, og arbeidsbygninger, plikter å ivareta kravene til universell utforming¹⁵.

Tilgjengelighet og universell utforming er tatt inn i flere av lovens kapitler, for eksempel når det gjelder uteareal, atkomst, inngangsparti, planløsning og utforming av rom i byggverk. For nye bygg skal kravene ivaretas av utbygger. I eksisterende bygg og uteanlegg er det virksomheten som tilbyr tjenesten som står ansvarlig for at lokalene er universelt utformet¹⁶.

Kommunen har dessuten et særlig ansvar for å sikre medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging¹⁷.