Menn og overgrep

Det er kjønnsforskjeller i befolkningen når det kommer til hjelpesøking og kjennskap til tilbud. Menn har generelt lavere bruk av helsetjenester enn kvinner, også når det gjelder psykisk helsehjelp¹. En nasjonal undersøkelse om vold og voldtekt fra 2014 fant kjønnsforskjeller i hva slags hjelp voldtektsutsatte benyttet seg av. Ingen av mennene, mot 10% av kvinnene, hadde gått til medisinsk undersøkelse i dagene etter overgrepet. Det var også flere kvinner enn menn som på et senere tidspunkt hadde snakket med helsepersonell om overgrepet².

Blant sentrenes brukere rapporterer også flere kvinner enn menn om at de var i kontakt med hjelpeapparatet i tiden rundt da overgrepet skjedde, henholdsvis 20% mot 4% i 2017-statistikken for senterne. De mannlige brukerne oppgir også i noe mindre grad å være i kontakt med annet hjelpeapparat enn sentrene på nåværende tidspunkt³. Noe av kjønnsforskjellene i hjelpesøking kan forklares med holdninger knyttet til mannlighetsidealer: I en spørreundersøkelse oppga voldsutsatte menn at viktige grunner til at de ikke oppsøkte hjelp var at de «ville klare seg selv» eller opplevde det som skamfullt å søke hjelp⁴.

Samtidig er det forskjeller i befolkningen også når det gjelder kjennskap til tilbud, og kunnskap om hvem tilbudene er for. Kvinner har gjennomgående bedre kjennskap til hjelpetilbud enn menn⁵. Langt færre menn enn kvinner kjenner til sentrene som et hjelpetilbud⁶. Videre viser en undersøkelse fra 2017 at det er mange i befolkningen som ikke vet at senterne har et tilbud til menn. Selv blant ansatte i hjelpeapparatet, der 65% kjente til senterne, visste kun 40% at senterne gir tilbud til menn⁷.

At mange overgrepsutsatte kjenner på en høy terskel for å fortelle noen om overgrepet, er noe de ansatte på sentrene vet godt. Frykt for diskriminering kan gjøre terskelen høyere. I flere studier oppgir overgrepsutsatte menn frykt for å bli diskriminert ved hjelpetilbud for overgrepsutsatte, i egenskap av å være menn.⁸

Mange menn frykter at hjelpere ikke skal ha kunnskap om eller forståelse for hvordan kjønn har innvirket på opplevelsen av overgrepet, eller har blitt brukt av overgriperen i forbindelse med overgrepet.⁹ Flere menn forteller i intervjustudier om flere negative møter med hjelpeapparatet, hvor hjelpere hadde lite kunnskap både om overgrep generelt, og om mannlige utsatte og kvinnelige overgripere mer spesifikt.¹⁰

I en studie om menn utsatt for overgrep i barndommen forteller informantene om hvordan deres sinne ble kategorisert som atferdsproblemer uten at de ble spurt om bakgrunnen til at de var så sinte. Informantene forklarer selv at sinnet var en måte å skjule og få kontroll på angsten når den ble for stor. Dette ble aldri fanget opp av lærerne og fagfolkene da de kun fokuserte på oppførselen deres, og ikke hvordan de hadde det. At informantene kunne blitt utsatt for overgrep opplevde de at hjelpeapparatet så som utenkelig da de var gutter.¹¹

Ingen av informantene hadde anmeldt overgriperne i frykt for ikke å bli trodd eller bli beskyldt for å være medansvarlig for det som skjedde. Andre studier viser også at redselen for å bli latterliggjort eller ikke tatt på alvor gjør at færre menn enn kvinner anmelder eller oppsøker hjelp.¹²

Av de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet som unge opplever flere at de ikke blir spurt om de samme spørsmålene som det jentene gjør.¹³ Dette gjelder ikke bare seksuelle overgrep i barndommen, men også voldtekt og overgrep av voksne menn.

Videre viser forskning at kunnskapen om de dimensjonene som særlig rammer menn må styrkes. Slik som frykt for omsnuing av makt/voldsforhold og trusler om å bli fratatt omsorg og samvær med barna.¹⁴ En særegen voldsform for utsatte menn, der kvinnelig voldsutøver truer med å anmelde mannen for vold for å kontrollere han.¹⁵

I tillegg vet vi at menn tar selvmord oftere enn kvinner.¹⁶ Forskning om overgrepsutsatte menn tyder på at selvmordstanker og selvmordsforsøk har høy forekomst i denne gruppen.¹⁷

Hva slags assosiasjoner gir begrepet seksuelle overgrep? Hvilke kjønn tenker vi først på når vi hører ordene overgriper og utsatt?

Historiene vi oftest hører, i offentligheten og i media, omhandler en mannlig overgriper og en kvinnelig utsatt. I framstillingen av overgrepet diskuteres det gjerne hvorvidt de seksuelle handlingene var frivillige eller ikke, hvilket implisitt framstiller både overgriper og utsatt som heterofile. Også språket vi bruker til å snakke om overgrep mer generelt er ofte kjønnet - tenk bare på ordet «voldtektsmann». Denne kjønningen av overgrep former igjen våre antakelser om hvordan overgrep skjer og hvilke kroppsdeler som er involvert.

Om ens egen overgrepshistorie ikke passer inn i disse dominerende fortellingene, kan det bli vanskeligere å forstå at det man har blitt utsatt for er et overgrep[1].¹⁸ Selv om den offentlige samtalen om overgrep har blitt mer mangfoldig og nyansert de siste årene, hører vi fortsatt relativt lite om overgrepsutsatte menn og kvinnelige overgripere. Dette kan gjøre at overgrepsutsatte menn i større grad strever med å forstå og å bearbeide egne erfaringer.

Å kjenne skam er en vanlig reaksjon hos mennesker som har vært utsatt for overgrep. Når overgrepserfaringen går på tvers av egen eller samfunnets forventning til kjønn og seksualitet, kan den utsatte oppleve en forsterket skamfølelse.

Mange utsatte menn forteller at overgrepet påvirket opplevelsen av egen kjønnsidentitet og selvfølelse som menn. Fordi overgrep framstilles som noe som ikke skal skje med menn, kan utsatte menn føle på en «skadet mannlighet» i etterkant av overgrepet.¹⁹ Om brukeren opplever sin maskulinitet som tett knyttet til sin etniske tilhørighet, kan overgrepet også true deres etniske identitet. Les mer om dette i Veilder for flerkulturelle.

Når overgrepet oppleves som et angrep på egen kjønnsidentitet, kan det å tie om overgrepserfaringen bli en måte å bevare eget selvbilde på, en form for mestringsstrategi.²⁰ Den utsattes verdighet avhenger dermed av hemmeligholdelse. Gjennom å ikke fortelle om overgrepet, kan brukeren beskytte seg mot andres reaksjoner og ivareta egen identitet.

Skam som er knyttet til brukerens opplevelse av å ha brutt med kjønnsnormer, kan bli ytterligere forsterket i møte med pårørende og hjelpeapparatets reaksjoner. Å bli møtt med mistenkeliggjøring, vantro eller bagatellisering gjør vondt verre for den utsatte. Overgrepsutsatte gutter forteller iblant om «en trippel skam», forårsaket av andres reaksjoner på historien om det man har opplevd.²¹

Skam kan også forsterkes av overgripers kjønn - blant annet tyder forskning på at utsatte opplever overgrep fra kvinner som særlig skamfullt.²²

[1]Andersen 2012, Bremnes 2009, Burrell 2011.

[2]Andersen 2012.

[3]Sivertsen 2016.

[4]Steine m.fl. 2016, Bremnes 2009.

For mange er bildet av den typiske overgriperen en mann, og gjerne også en heterofil mann. Å bli utsatt fra overgrep fra en kvinne og/eller bli utsatt for overgrep i et skeivt miljø, kan gjøre det vanskeligere å gjenkjenne egen erfaring som et overgrep. Det kan også skape ekstra utfordringer rundt det å fortelle og bli trodd.

Forskning tyder på at mange utsatte opplever større skam rundt overgrep fra en kvinne enn fra en mann.²³ En kvantitativ studie blant senterbrukere fant at både utsatte menn og kvinner brukte lengre tid på å fortelle om overgrep fra kvinnelige overgripere.²⁴

At en kvinne kan begå overgrep bryter med forventninger til kvinnerollen og kvinners seksualitet.²⁵ Kvinner er forventet å være omsorgsfulle og ha en mer passiv seksualitet. Utsatte med kvinnelige overgripere forteller at disse kjønnsnormene gjør det vanskeligere å bli trodd.²⁶Det hender også at kvinnelige overgripere utnytter forestillinger om kvinners omsorgsfulle natur og vever overgrepene inn i utføringen av omsorgsoppgaver, slik som vask av småbarn²⁷eller frivillig arbeid med unge asylsøkere på mottak.²⁸ En slik sammenblanding av omsorg og overgrep, kan også gjøre det vanskeligere for den utsatte å forstå situasjonen.

Overgrepsutsatte av alle kjønn kan ha opplevd at kroppen «svek» dem under overgrepet, ved at de opplevde seksuell tenning eller fikk kroppslige reaksjoner som utløsning. Dette kan også forsterke skammen rundt overgrepet og gi tanker om at det er noe galt med ens egen seksualitet. Om overgriperen tilhørte et annet kjønn enn hva den utsatte tiltrekkes av, kan kroppens svik i overgrepssituasjonen skape forvirring rundt egen seksuell orientering eller utløse ekstra skam.

Det er ikke uvanlig at utsatte stiller spørsmål ved egen seksuell orientering eller kjønnsidentitet etter overgrepet. Dette kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Kanskje opplevde man seksuell tenning under overgrepet, og lurer på om dette betyr at man tiltrekkes av personer med samme kjønn som overgriper. Andre igjen kan oppleve at overgrepet skaper avsky til personer med samme kjønn som overgriper, eller motvilje mot egen kropp og/eller kjønnsuttrykk.

Hos noen overgrepsutsatte kan dette lede til et anstrengt forhold til personer av en annen seksuell orientering.²⁹ Dette er det viktig for gruppeledere å være bevisst på i gruppesamtaler, hvor det kan være brukere med forskjellige seksuelle orienteringer til stede. Gruppeleder må sørge for at sinne og avsky mot overgriper kanaliseres på en måte som ikke angriper f.eks. homofile som gruppe.

Vampyrmyten, eller vampyrsyndromet, er en forestilling om at de som har blitt utsatt for overgrep kommer til å selv begå overgrep mot andre. Vampyrmyten er en kjønnet forestilling som først og fremst retter seg mot utsatte menn. Også andre utsatte, så som kvinner utsatt for overgrep fra egen mor, forteller om et slikt stigma.³⁰

Intervjuer med utsatte menn og hjelpere viser at vampyrmyten er en forestilling mange kjenner til og som flere menn har opplevd som et hinder for å fortelle om overgrepet.³¹ Menn forteller at de fryktet stigmatisering og for enkelte ble det også konsekvensen når de fortalte. Noen utsatte menn forteller at overgrepserfaringen har blitt brukt mot dem av personer de betrodde seg til, for eksempel i barnefordelingssaker.³² Andre frykter at det er en sannhet i vampyrmyten og reagerer med tilbakeholdenhet eller avvisning i relasjon til egne og andres barn.³³

Disse formene for stigmatisering kan påføre utsatte ekstra skam. De kan også gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp, fordi man er redd for å ikke bli trodd som utsatt eller for å bli mistenkeliggjort.

I intervjuer med overgrepsutsatte menn kommer det fram at mange opplever at hjelperens kjønn er viktig og at de ønsker å kunne velge kjønn på hjelperen.³⁴ Mangfold blant ansatte har også en symbolsk effekt: det kan signalisere inkludering og fellesskap, og senke brukeres frykt for å møte diskriminering og fordommer ved hjelpetilbudet.

Videre kan fysisk utforming av lokaler ha noe å si for brukeres opplevelse av inkludering. For eksempel kan dekor og interiør sende kjønnede signaler om hvem hovedmålgruppen for tilbudet er. Personer fra grupper som er underrepresentert ved sentrene, så som menn og minoriteter, kan også oppleve det ubehagelig om de må gjennom et fellesrom eller venterom med andre brukere for å komme til samtaletilbudet. Opplevelse av å skille seg ut og frykt for andre brukeres reaksjoner kan bli en barriere for å benytte seg av tilbudet.

Kjønnsdelte gruppetilbud verdsettes av mange utsatte.³⁵ Tilbud om egne mannsgrupper sender også et inkluderende signal til utsatte menn. Samtidig vil kjønnsdelte grupper også ekskludere mange utsatte, det være seg på grunn av kjønnsidentitet eller preferanser. Det er også viktig å være tydelig på hvorvidt kjønnsdelte grupper er transinkluderende eller ikke.³⁶