Hva innebærer et tilpasset tilbud?

Å forstå kulturelle kontekster

Å peke på særtrekk ved overgrepserfaringer og hjelpebehov blant flerkulturelle som gruppe, kan være problematisk. Da slike særtrekk aldri vil gjelde alle og kunnskap om slik tematikk kan bli til skylapper som gjør at vi mistolker den enkeltes situasjon og behov.

Likhetstrekkene i overgrepserfaringer vil oftest være større enn forskjellene, uavhengig av etnisitet og kulturell tilhørighet. Opplevelse av tillitsbrudd, maktmisbruk og krenkelse, og reaksjoner som skam og skyld vil være felles for de fleste. Ansatte ved sentrene har god kunnskap om vanlige reaksjoner etter overgrep og traumebasert omsorg. Denne kunnskapen er det aller viktigste som sentrene har å tilby i møte med flerkulturelle og alle andre brukere.

Forskning og erfaring tilsier likevel at brukere kan vektlegge ulike forhold ved overgrepet, basert på kulturell kontekst¹. Kulturelle faktorer kan påvirke bearbeidelse av overgrep, og hvorvidt og hos hvem man søker hjelp. Intervjuer med hjelpere om overgrep mot barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn, har vist en tendens blant hjelpere til å ville bagatellisere forskjeller. Men det kan være av stor helsemessig betydning at hjelpere evner å se kulturelle forskjeller og tilpasse seg disse etter behov.

I en intervjustudie fortalte overgrepsutsatte med flerkulturell bakgrunn at de opplevde det som viktig at hjelpere forstod deres kulturelle, religiøse og etniske kontekst. I tillegg til at hjelpere hadde en forståelse av rasisme og etnisk diskriminering². For å kunne gi et likeverdig tilbud, trenger du som hjelper derfor å ha noe kunnskap om potensielle forskjeller eller særtrekk i overgrepsutsattes opplevelser, inkludert opplevde hindre for å søke hjelp. Disse barrierene kan være personlige og knyttet til den utsattes gruppetilhørighet og minoritetsmiljø, eller de kan være strukturelle og knyttet til hvordan hjelpetilbudet er organisert og hvilken kompetanse de ansatte har.

Forebygge mot diskriminering

Sentre som har sosiale tilbud, innomstikk og/eller gruppetilbud bør tenke gjennom hvordan de best kan skape trygge og inkluderende rom. Frykt for diskriminering kan hindre utsatte fra å oppsøke hjelp og bruke sentertilbudet.

• Retningslinjer. Sentrene bør ha klare retningslinjer for hvordan diskriminering mellom brukere, eller mellom brukere og ansatte, skal møtes. Inkludert håndtering av kontrete situasjoner og konsekvenser ved vedvarende diskriminering eller trakassering. Retningslinjene skal håndheves.

 

• Synliggjøring. Etiske retningslinjer eller «leveregler» bør være synlige på senteret, og tilgjengelige på sentrenes nettsider. Retningslinjer kan henges på oppslagstavler, rammes inn eller legges tilgjengelig på bord i stue eller gang/venterom.

 

• Inkluderende språk. Alle ansatte har et ansvar for å bruke et inkluderende språk og modellere retningslinjene. Ansatte bør øve seg på å møte upassende utsagn på en tydelig og konstruktiv måte. Enkle eksempler på dette er: «Her er alle velkomne …» eller «Her viser vi respekt for alle …».

 

• Tilstedeværelse. Større sentre kan ha egne miljøarbeidere tilstede i stue og sosiale tilbud, og gi disse et særlig ansvar for gruppedynamikk og trygge rom. Et annet mulig tiltak er å gi alle som bruker stue eller fellesrom en kontaktperson blant de ansatte, som introduserer brukeren til stuetilbudet og forklarer regler for bruk av stua.

 

• Veiledning. Ansatte bør gis jevnlig mulighet til å ta opp situasjoner man har opplevd som vanskelige i ansattveiledning.

 

 

Utadrettet virksomhet

Ifølge retningslinjene fra Bufdir innebærer et tilpasset tilbud blant annet å synliggjøre tilbudet gjennom egnet informasjonsmateriell rettet mot brukergruppen og gjennom samarbeid med relevante organisasjoner og miljøer³. Dette framgår også av sentrenes felles faglige plattform. Utadrettet arbeid innebærer:

 

• Spredning av kunnskap. Sentrene skal bidra til at flerkulturelle, etniske minoriteter, innvandrere, urbefolkning og nasjonale minoriteter vet hva seksuelle overgrep er, kjenner sine rettigheter og vet om sentertilbudet.

 

• Tilpassing av tilbud. Tilbudet skal være tilpasset både fysisk og digitalt, og i øvrig kommunikasjon for å gjøre det tilgjengelig for alle. Informasjon bør være tilgjengelig på ulike språk og i ulike format.

 

• Opplysningsarbeid. Sentrene skal drive opplysningsarbeid for å bryte ned tabuer, myter og fordommer knyttet til kultur, etnisitet og seksuelle overgrep.

 

• Synliggjøring. Synliggjør og presiser at tilbudet er åpent for flerkulturelle brukere. Det innebærer også å synliggjøre hva senteret har av muligheter for tilrettelegging (universell utforming, tolk, tilbud til barn, osv).

 

• Forberedende arbeid. Forbered forsamlingen på forhånd - hvem skal komme, hva skal vi snakke om, hvorfor?

 

• Formidling. Tydeliggjør at dette er allmenn informasjon som er viktig for alle i Norge å få. Det er ikke rettet spesifikt mot en gruppe. Formidle informasjonen på en måte som ikke er stigmatiserende. Seksuelle overgrep skjer i alle kulturer, samfunnslag, osv.

 

• Budskap. Fokuser på menneskerettigheter og lovverk. Informer om den enkelte sine rettigheter. Informer om hjelpeapparatet - hvordan får du hjelp? Hva slags hjelp kan du få?

 

• Samarbeid. Undersøk muligheten for å trekke inn lokale organisasjoner i samarbeidet.

 

• Arenaer. Skoler, helsestasjoner, ungdomsklubber, mottak, organisasjoner, trossamfunn, idrettslag, Ung.no, Forandringsfabrikken, o.l.

 

• Informasjonsbrosjyrer. Ha informasjonsbrosjyrer på flere språk og i papirversjon der hvor folk er. Ikke alle har tilgang på digitale plattformer.