Kunnskap om overgrep og flerkulturelle

[1]Mossige og Stefansen 2016.

[2]Holthe m.fl. 2016.

[3]Holthe m.fl. 2016.

[4]Schou m. fl. 2007, Mossige og Dyb 2009.

[5]Schou m. fl. 2007, Mossige og Dyb 2009.

[6]Thoresen og Hjemdal 2014.

[7]Eriksen m. fl. 2015.

[8]Eriksen m. fl. 2015.

[9]Holthe m.fl. 2016.

[10]Holthe m.fl. 2016.

[11]Redd Barna 2015.

[12]Øverli m. fl. 2017

[13]Holthe m.fl. 2016.

[14]Holthe m.fl. 2016.

I en levekårsundersøkelse gjennomført i multietniske områder i Midt- og Nord-Norge rapporterte samiske kvinner høyere utsatthet for seksuell vold enn ikke-samiske kvinner³. 1 av 5 samiske kvinner (21,8%) oppga å ha blitt utsatt for seksuell vold, mot 1 av 6 (15,6%) ikke-samiske kvinner.

For samiske menn ble det ikke rapportert høyere utsatthet enn blant ikke-samiske menn. Studien viste også at sammenhengen mellom etnisitet og vold var sterkere i områder hvor samer var i minoritet⁴.

Studien viser også at ansatte i hjelpeapparatet og politiet i mindre grad spurte personer med samisk tilknytning om vold og overgrep⁵. Bakgrunnen for dette var at hjelpeapparatet var av den oppfatning at samiske var mer tilbakeholdne med tanke på å søke hjelp.

I små samfunn som er preget av tette forbindelser mellom medlemmene, slik som det samiske, kan det være tradisjon for å håndtere problemer innenfor miljøet eller familien. Å søke hjelp utenfor miljøet kan da oppfattes som et svik og et uttrykk for manglende tillit til eget miljø⁶.

Ulike kulturer kan ha ulike tradisjoner for psykisk helsehjelp. Dette kan innebære at ikke alle brukere eller deres pårørende umiddelbart ser betydningen av psykologisk oppfølging etter overgrep⁷. Utdanningsnivå, klassebakgrunn og religiøs praksis vil også kunne påvirke dette.

Kultur kan innvirke på i hvor stor grad man tenker at problemer løses ved å snakke om det, samt i hvilken grad man læres opp til å holde følelser og problemer for seg selv⁸. Innenfor samisk kultur finner man blant annet en verdsetting av taushet og en tro på at ting «blir sannere» når man forteller om det, en forestilling som også kan være knyttet til ideer om religiøs fortapelse⁹.

I tillegg til ulike perspektiver på psykisk helse og på nyttigheten av å snakke om vanskelige opplevelser, kan brukermedvirkning eller selvhjelpsprinsippet være et fremmed konsept for noen minoritetsbrukere¹⁰. Det er derfor viktig å gi en tydelig beskrivelse av egen rolle og innholdet i tilbudet ved sentrene, som nevnt i kapitlet om kultursensitivitet.

Samtidig er det verdt å merke seg at mange av prinsippene som ligger til grunn for selvhjelp kan resonere med kulturelle verdier. Selvhjulpenhet, for eksempel, blir av mange sett som en tradisjonell samisk verdi¹¹.

Noen kulturelle eller religiøse holdninger til kropp og seksualitet kan høyne terskelen for å fortelle om overgrep, ved å påføre den utsatte skam eller gjøre det vanskeligere å søke støtte fra eget miljø. Eksempler på slike holdninger er pietistiske syn på seksualitet og sterk vektlegging av jomfrudommens betydning.

I et religiøst miljø hvor mange seksuelle handlinger, så som all frivillig sex utenfor ekteskap, blir forstått som synd, kan det skapes et utydelig skille mellom seksuelle overgrep og frivillig, «syndig» sex¹². Skyld og ansvar for overgrepet kan bli delt mellom overgriper og utsatt, ettersom de begge har begått en synd, ut fra miljøets forståelse av seksualitet. Iblant vil overgriperen bevisst utnytte disse holdningene ved å presentere overgrepet som utroskap, slik at skylden deles med den utsatte¹³.

Slike forståelser av synd og seksualitet vil gjøre det vanskelig for den utsatte å få gyldiggjort sin opplevelse, både ovenfor seg selv og i møte med andre i miljøet. Den utsatte kan i tillegg frykte at det å avdekke synden vil føre til egen eller overgripers fortapelse¹⁴.

Forestillinger om kjønn og seksualitet er gjerne også knyttet opp til etnisitet og kultur. Dette kan påvirke hjelpernes forventninger til brukeren, og den overgrepsutsattes reaksjoner på overgrepet.

Forventninger til kjønn kan også påvirke brukerens bearbeidelsesprosess. Brukeren kan oppleve at egen kjønnsrolle er koblet til etnisk tilhørighet og identitetsfølelse¹⁵ .Om kvinnerollen i en kultur er knyttet til utholdenhet og til å verne om slekt og familie, vil det å fortelle om overgrep kunne bli både et svik mot slekt og miljø, og egen identitet som kvinne¹⁶.

Om en utsatt mann opplever at overgrepet skader egen mannlighet, kan det indirekte også bli en trussel mot hans etniske tilhørighet: «Om dette skjedde er jeg ingen ordentlig samisk mann¹⁷».

Å oppleve overgrep kan bli en enda større belastning om man er del av en minoritet, fordi konsekvensene av å fortelle om overgrep innenfor eget nettverk kan bli store, og man står i fare for å svekke nettverket ytterligere¹⁸.

Minoritetsmiljøer kjennetegnes gjerne av tette bånd og sammensatte relasjoner. Miljøet er ikke bare knyttet til sosialt samvær, men kanskje også til jobb og økonomisk støtte, opprettholdelse av kulturell egenart og språk, og religiøs praksis. Å fortelle om overgrep innad i miljøet kan dermed ha konsekvenser for nærmest alle aspekter av tilværelsen, inkludert opprettholdelse av egen kulturell identitet.

Selv om man blir trodd og mottar støtte fra sine nærmeste, kan det å fortelle føre til splittelser i miljøet og ødelegge viktige relasjoner¹⁹. Det kan også innebære at overgriper mister sin plass i fellesskapet - og med det nettverk, kulturell tilhørighet, religiøs frelse og liknende. Å fortelle om overgrep kan i verste konsekvens bli et nytt traume, i stedet for et ledd i bearbeidelse av overgrepstraumet²⁰. En samisk overgrepsutsatt sier det slik: «Å bli utsatt for overgrepet var å bli dyttet utfor et stup. Å fortelle om det var å dra med seg hele slekta²¹». Det vil derfor være viktig å undersøke brukerens livsbetingelser.

I tillegg til å frykte splittelser og konflikt i miljøet, kan utsatte samer også være redd for at overgrepet skal bli allmenn kunnskap i miljøet²². På små steder eller i små miljøer, er det vanskelig å skjule en anmeldelse eller bruk av hjelpetilbud. Tanken på belastningen ved at alle vil få vite om overgrepet, kan hindre utsatte fra å oppsøke hjelp eller fortelle noen i det hele tatt.

Utsatte med minoritetstilhørighet kan også være redd for å skade miljøet utad, ved å fortelle om overgrepet. Overgrepssaker i samiske samfunn og minoritetsmiljøer kan føre til store medieoppslag og økt offentlig inngripen i et miljø hvor mange allerede har lav tillit til myndigheter og hjelpeapparat²³. Et dårlig rykte for en menighet kan hindre rekruttering og dermed andres mulighet for frelse²⁴.

Kulturelle og religiøse spørsmål kan ha stor betydning for forståelsen av overgrepet og i oppfølgingen²⁵. Utsatte med etnisk minoritetsbakgrunn forteller at de har behov for at hjelperne forstår deres kulturelle, religiøse, etniske kontekst og de kulturelle dimensjonene i deres opplevelser²⁶.

Erfaringer fra samisk helsevesen tyder på at noen unnlater å oppsøke det norske hjelpeapparatet med problemstillinger knyttet til psykisk helse, fordi man frykter at hjelperne mangler både en kultursensitiv tilnærming og faktisk kunnskap om samisk kultur²⁷.

Denne bekymringen for manglende kultursensitivitet og -kompetanse deles av mange hjelpere²⁸. Både ansatte ved sentrene og ansatte i andre deler av hjelpeapparatet, har i studier gitt utrykk for at de savner kulturkompetanse og er usikre på hvordan de kan nærme seg minoritetsetniske brukere på en god måte.

Hjelperes usikkerhet og frykt for å krenke kan føre til at overgrep ikke avdekkes, fordi hjelperne ikke spør eller griper inn²⁹. I tillegg går man glipp av muligheten til å bruke kultur som en ressurs i bearbeiding av overgrepet.

I intervjuer med flerkulturelle overgrepsutsatte, blir rasisme og diskriminering trukket fram som et hinder for å søke hjelp³⁰. Mange har selv opplevd rasisme eller etnisk og religiøs diskriminering i møte med hjelpeapparat eller i samfunnet for øvrig³¹. Andre kjenner til at slik diskriminering forekommer og har derfor høy terskel for å oppsøke hjelp.

Selvopplevd diskriminering kan ha negativ innvirkning på psykisk helse, noe som i seg selv gjør hjelpesøking vanskeligere³². Personer fra minoritetsgrupper kan erfare et fenomen kalt minoritetsstress, der opplevelse av fordommer og stigmatisering basert på gruppetilhørighet fører til høyt stressnivå over tid og påfølgende helseplager. Minoritetstress kan skje også som følge av indirekte diskriminering, slik som negativ medieomtale av en minoritetsgruppe.

Frykten for rasisme og diskriminering kan være direkte knyttet til overgrepsopplevelsen ved at overgrepet er rasistisk motivert. Når overgriper også er fra en minoritet, kan den utsatte være redd for at det å fortelle om overgrepet vil bidra til å «mate» rasisme og fordommer³³. Dette kan heve terskelen for å rapportere eller oppsøke hjelp.

Om brukeren har begrensete norskkunnskaper, vil dette gjøre det vanskeligere å på egen hånd tilegne seg informasjon om sentertilbudet. Det kan også høyne terskelen for å oppsøke tilbudet, enten av praktiske hensyn eller på grunn av psykiske belastninger knyttet til det å skulle forklare seg på tvers av språk.

Begrensete norskkunnskaper er en utfordring for den individuelle bruker, men også et spørsmål om tilrettelegging. Den offentlige utredningen om tolking i offentlig sektor konkluderte med at det er et underforbruk av tolk i offentlige tjeneste³⁴.

Manglende bruk av tolk og bruk av ufaglærte tolker fører til dårligere hjelpetilbud for minoritetsspråklige brukere.

Det kan være vesentlige kulturforskjeller i kommunikasjon. Dette handler om mer enn språkforskjeller, det handler om hvordan ting snakkes om og tolkes.

Ikke-konfronterende kommunikasjon, med hinting og unngåelse av direkte spørsmål, er vanlig i mange kulturer. Det er for eksempel relativt utbredt i samisk kultur³⁵. Videre kan taushet være et tegn på uenighet og motstand, i stedet for samtykke eller forståelse³⁶.

Det kan også være kulturelle forskjeller i hva som kan snakkes om. Ulike kulturer kan ha varierende grad av tabu knyttet til temaer som kropp og seksualitet, og varierende grad av tillatelse til å snakke om problemer og vonde opplevelser. For eksempel er det en kulturell verdsetting av taushet i samisk kultur, oppsummert som «tale er sølv, taushet er gull³⁷». Det å prate om vanskeligheter kan da både være uvant for brukeren, og et normbrudd.

Kulturforskjeller i kommunikasjon kan føre til misforståelser i hjelpesamtalen, samt gjøre det vanskelig å bygge tilliten som trengs. For noen brukere kan slike kulturforskjeller gi motforestillinger mot å oppsøke hjelpetilbudet til å begynne med, fordi man ikke ser nytten eller ikke tror at hjelperen vil klare å yte nødvendig støtte.

Samtidig som hjelpere bør være sensitive til mulige forskjeller i kommunikasjon, er det viktig å ikke overdrive forskjellene. Et nyere studie av hjelpetilbudet til samiske volds- og overgrepsutsatte, stiller spørsmål ved om for stor vektlegging av det særegne i samers kommunikasjonsmåter kan føre til at samer opplever å bli møtt med mindre forståelse fra hjelpeapparatet³⁸.

[1]Øverli m.fl. 2017.

[2]Eriksen m. fl. 2015.

[3]Eriksen m. fl. 2015.

[4]Øverli m. fl. 2017.

[5]Redd Barna 2015, Holthe m.fl. 2016, NIM 2018, Øverli 2017, Gerhardsen 2010a og 2010b.

[6]Gerhardsen 2010a, Norbakken 2012.

[7]Holthe m.fl. 2017.

[8]Gerhardsen 2017, Redd Barna 2015

[9]Gerhardsen 2017

[10]Sommerfeldt m.fl. 2014, Trane 2011

[11]Gerhardsen 2010a.

[12]Norbakken 2011.

[13]Kleiven 2004.

[14]Norbakken 2011.

[15]Gerhardsen 2017.

[16]Gerhardsen 2017.

[17]Gerhardsen 2017.

[18]Redd Barna 2015.

[19]Holthe m. fl. 2017, Gerhardsen 2017, Kleiven 2004.

[20]Gerhardsen 2017.

[21]Informant i Gerhardsen 2017.

[22]Redd Barna 2015, Gerhardsen 2017.

[23]Gerhardsen 2017, Holthe m. fl. 2017, Love m.fl. 2017.

[24]Gerhardsen 2017.

[25]Redd Barna 2015.

[26]Regan m.fl. 2012, Love m.fl. 2017.

[27]Dunfjell og Møllersen 2010.

[28]Smette m.fl. 2017, Holthe m.fl. 2016 og Redd Barna 2015.

[29]Øverli m.fl. 2017, NIM 2018.

[30]Regan m.fl. 2012, Love m.fl. 2017.

[31]Vrålstad og Wiggen 2017, Hansen 2012, Eggebø m. fl. 2018.

[32]Love m.fl. 2017, Hansen 2012.

[33]Eggebø m.fl. 2018.

[34]NOU 2014: 8.

[35]Gerhardsen 2010a og 2010b, Øverli m. fl. 2017.

[36]Gerhardsen 2010b.

[37]Gerhardsen 2010a.

[38]Øverli m. fl. 2017.